Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Et umenneskelig valg

Jeg står trengt oppe i et hjørne med barnet mitt bak meg. Med ryggen mot veggen føler jeg at jeg må bevise barnets livskvalitet.

HJEMMEVÆRENDE: Ellen Hageman har fire barn, ett med spesielle utfordringer. Bildet er tatt i forbindelse med en sak om at hun  skal gå i forkle i ett år. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
HJEMMEVÆRENDE: Ellen Hageman har fire barn, ett med spesielle utfordringer. Bildet er tatt i forbindelse med en sak om at hun skal gå i forkle i ett år. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet Vis mer
Debattinnlegg

Jeg er mamma til et barn med en kronisk sykdom. Jeg er sint. Jeg er sint og frustrert fordi debatten om det norske sorteringssamfunnet tvinger meg inn i en forsvarsposisjon. Jeg står trengt oppe i et hjørne med barnet mitt, tenåringen, bak meg. Med ryggen mot veggen føler jeg at jeg må bevise mitt barns livskvalitet.

Jo da. Jeg er klar over at det er mer en følelsesreaksjon enn en rasjonell konklusjon. Men så lenge vi i Norge har en abortlov som tillater å abortere bort fostre med uønskede egenskaper, og så lenge det stadig kreves flere metoder for avdekke misdannelser på fostre, så øker følelsen av å være ansvarlig for at mitt barn har det godt nok til at livet er verdt å leves. Og følelser er ikke irrelevant når vi diskuterer alvorlige etiske spørsmål. Hva annet måler vi livskvalitet i enn nettopp følelser?

Når ni av ti norske kvinner tar abort om de får vite om fosteret har downs, da påvirker det samfunnet vi lever i. Det påvirker meg og mitt barn, og det påvirker livet til de menneskene som lever den type liv som abortloven åpner for å sortere vekk. Å fjerne et foster med downs er blitt en norm. Det er blitt et ønske, og det innfris. Halvparten av norske kvinner benytter tidlig-ultralyd og mange ivrer for at dette skal blir tilgjengelig for alle gravide. Også blodprøver tidlig i svangerskapet, er det mange som ønsker. Dette gir enda sikrere kunnskap om fosteret i magen. Om misdannelser som kan velges vekk.

I høst sto Benedicte Bekkelund frem i Dagbladet og fortale om sitt livs vanskeligste valg: Å velge bort et foster med downs syndrom. Jeg innrømmer at hennes fortelling ikke var god å høre i den livssituasjonen vi står i, i vår familie. Likevel er jeg glad hun fortalte. Ikke minst fordi hennes fortelling viser hvor umenneskelig det valget kvinner tvinges til å ta i en slik situasjon faktisk er. For umenneskelig, tror jeg.

Men også mange foreldre til barn med downs har stått frem i media denne høsten. Det er stor interesse for deres fortellinger. Problemet er at det de forteller i media ofte blir forvandlet til solskinnshistorier. Dermed blir fortellingene som kunne være argumenter mot sorteringssamfunnet ført på sorteringssamfunnets premisser. Livskvalitet blir satt opp mot livskvalitet, og det er bare konklusjonen som blir seende litt annerledes ut. Se, det er verdt det, tross alt!

Jeg har stor forståelse for solskinnshistoriene. Og jeg kunne selv fortalt mange. Om et barn som gleder seg til vårens Eurovision allerede fra august. Om et barn som har fått tildelt en større porsjon empati enn de fleste av oss. Hva betyr dårlige karakterer mot det? Problemet er at solen bare skinner om dagen, og de nattsvarte fortellingene - hvem innkasserer poengene for dem?

Mitt barn har ikke downs. Sykdommen kunne ikke vært oppdaget under svangerskapet i det hele tatt selv om den er medfødt. Men hadde den kunnet det, så ville den garantert kvalifisert for abort: Risiko for hudforandringer og annerledes utseende, for skjelettforandringer, motoriske problemer, kognitive vansker, kortvoksthet, kroniske smerter og epilepsi, og uten annen behandlingsmulighet enn operasjoner. La meg si det med en gang: Vi har vært heldige. Så langt har mye gått ganske bra. Men sykdommen setter sitt preg på livet vårt, og fremtiden vet vi lite om.

Jeg droppet ultralyd i begge mine svangerskap. Det var ingen tvil hos oss i at barnet skulle fødes. Jeg ville ikke havne i en situasjon der jeg måtte være den som ga barnet mitt rett til å leve eller ikke. Jeg tenkte det var best å ikke vite. Og da barnet vårt fikk sin diagnose mange år senere, var jeg takknemlig for at jeg aldri hadde satt meg selv i noen valgsituasjon.

Men har jeg i det norske ordskiftet om sorteringssamfunnet lov til å si at det å ikke vite, det mener jeg også er det beste for andre? For jeg tror jo at det er best for norske kvinner at vi ikke vet, at vi forholder oss til våre graviditeter og kommende barn, uten den kunnskapen om fosteret som kan sette oss kvinner i en umenneskelig valgsituasjon. Trolig er det også er det beste for parforhold, for søsken, for kronisk syke og handikappede. Jeg mener opplyste valg er en illusjon når kvinner faktisk tvinges til å velge i en situasjon preget av sjokk og redsel. Om vi stopper sorteringen av foster på bakgrunn av egenskaper og misdannelser, tror jeg det skaper et bedre samfunn for alle. Derfor mener jeg mener vi må stramme inn reglene for abort etter uke 12 og unngå screeningprogrammer tidlig i svangerskapet.

For det er en sammenheng her mellom å lete etter misdannelser hos foster og hva vi forventer av oss selv og hverandre. Det er sikkert ikke en rasjonelt nødvendig sammenheng, men den er der likevel. Hva som blir normen, det man kan forvente av livet, det tvinger andre inn i situasjonen der de må forsvare sine unormale liv. Når mitt barns sykdom uten tvil ville kvalifisere som abortgrunn, ja, da ender jeg som mamma i den situasjonen at jeg må forsvare at livet til mitt barn er godt nok. Og det er dette som får meg til å bli både sint og frustrert.

Mitt barns sykdom koster frihet og krefter. Det koster penger og frustrasjon, redsel og bekymringer. Sorteringssamfunnet og den norske abortloven spør om slike liv er verdt å leve. Det tvinger meg inn i en håpløs forsvarsposisjon. Og det eneste jeg kan svare er dette: Livet er ikke en rekke situasjoner som vi i ettertid setter plusser og minuser foran. Livet er ikke noe regnestykke som på et gitt tidspunkt gir oss mulighet til å si om det gikk i pluss eller ikke.

Og det er bare om vi innser dette og slutter å vurdere livskvalitet som livsgrunn, det er bare da det føles som det er en selvfølgelig plass også for mitt barn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media