Et (u)mulig alternativ

Skulle det skjære seg mellom de fire borgerlige partiene i løpet av fireårsperioden, er jo Jens der, som han uttrykte det. Og kanskje 84 representanter til, skriver Stein Aabø.

FLERTALLSRESERVE: Sjelden har de vært så smilende sammen som etter valget, Jens Stoltenberg (Ap), Knut Arild Hareide (Krf) og Trine Skei Grande (V). Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
FLERTALLSRESERVE: Sjelden har de vært så smilende sammen som etter valget, Jens Stoltenberg (Ap), Knut Arild Hareide (Krf) og Trine Skei Grande (V). Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer
Meninger

Mens vi venter på at sonderingene mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF skal gå over i forhandlinger og ende med en eller annen regjering, er det greit å minne om valgresultatet.

Det viser ikke bare at de borgerlige partiene til sammen har 96 av Stortingets 169 representanter. Det viser også et annet, litt spesielt alternativt flertall. Når vi legger sammen Ap's 55 representanter, med de klassiske sentrumspartienes 29 og legger til Miljøpartiet De Grønnes ene, blir summen 85. En slik konstellasjon vil i stortingsperioden 2013- 2017 utgjøre et flertall i Stortinget. Når det ikke er blitt løftet fram, må det ha med at «ingen» anser det som særlig realistisk. I hvert fall ikke som regjeringsalternativ. Og særlig ikke i en fase hvor de fire borgerlige er forlovet og i ferd med å planlegge bryllup eller samboerskap.

At et slikt flertall er urealistisk nå, betyr ikke at det vil være det ut hele perioden. De fem partiene som i en gitt situasjon kunne dannet et flertall er alle på sett og vis sentrumspartier. Det er om lag femten år siden Thorbjørn Jagland sa at Ap var det egentlige sentrum i norsk politikk. I praktisk politikk vil mange si seg enig i det. Det er fortsatt Stortingets største parti, er ganske arbeidstakervennlig og ganske næringslivsvennlig. Det har kanskje ingen stor visjon, men er ganske styringsdyktig. Det har vist i lange perioder i moderne tid at det kan styre i mindretall, med vekslende støtte fra ulike partier. Særlig gjennom budsjettsamarbeid med Senterpartiet og KrF.

Gro Harlem Brundtland styrte på sentrumspartienes nåde gjennom store deler av 1990-tallet. Det var da Jagland overtok at både Sp og KrF ble frimodige nok til å stille med egne statsministerkandidater, frekke som de var. Deres ønske om å skape en «blokkuavhengig» regjering, ble virkelighet da Jagland trakk seg etter ikke å ha fått 36,9 prosents oppslutning ved valget i 1997.

Slik som KrF-leder Knut Arild Hareide nå vrir seg, tyder mye på at han, personlig, mye heller ville vært i regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet, og de gamle sentrumskameratene. Hans problem er de hersens KrF-velgerne.

Grunnplanet i KrF har alltid vært mer høyreorientert enn den valgte ledelsen. Dessuten har KrF i åtte år vært i skyggenes dal og måtte til slutt velge side. Men partiets holdninger i sosiale og økonomiske spørsmål er ikke blitt vesentlig mer høyreorientert.

Partiet har garantert en ny regjering dersom de borgerlige vant valget. Men han ville hatt sine ord i behold om den spesielle storsentrumsalliansen tvang fram noe nytt. Hele sentrumsblokken i samarbeid med Ap og De Grønne, med SV utenfor det hele, ville sannelig vært noe nytt.

Senterpartiet ville garantert stilt seg bak noe slikt, i hvert fall hvis vi antar at samferdselsminister Marit Arnstad, har mer å si for holdningene i partiet enn Sandra Borch. Etter noen års miljøherjinger fra en blåblå eller blågrønn regjering er det ikke utenkelig at Rasmus Hansson, fra MDG ville gitt en slik ny tenkt konstellasjon hvilende støtte og dermed sikret et grunnlag for enten en mindretalls- eller flertallsregjering.

Venstre er imidlertid partiet som gjør en slik koalisjon nærmest utenkelig. Partiet har endelig kommet seg over sperregrensen og har sikret flertall for de borgerlige. Venstre har færre betenkeligheter enn KrF med å samarbeide med Høyre og Frp. Det har ikke like stort hjerte for landbruket som de to andre sentrumspartiene. Det har ikke KrFs angst for alkoholservering, søndagsåpne butikker, bistandskutt og skattelettelser. Venstre har en nærmest kroppsliggjort vemmelse mot Ap's samarbeid med LO.

Mange i partiet er like liberalistiske i den økonomiske politikken som Civita. Historisk sett er Venstre mor til alle de andre partiene i alliansen jeg nå peker på. Først var Ordet og Ordet var Venstre i norsk politikk. Seinere kom Høyre for høyrefolk, Ap for arbeiderklassen, Senterpartiet (Bondepartiet) for bøndene, Kristelig Folkeparti for de kristne og De Grønne for miljøidealistene. Nå er Venstre blitt Høyre-light.

Hva med Hansson? Fra Stortingets åpning i oktober vil han være enslig svale, en enmannsgruppe tilsvarende den Lars Sponheim utgjorde for Venstre i perioden 1993- 97. Han brakte inn en ny gruppe på Stortinget ved valget i 1997, fikk regjeringsmakt og statsrådsposisjon fra samme stund. Satt som statsråd i to regjeringer. Selv etter å ha bukket under sperregrensa ved valget i 2001, manøvrerte han seg med gode venners hjelp til kongens bord. Der satt tre Venstre-statsråder mens partiet bare hadde to representanter på Stortinget. Ville noen spådd dette om Venstre på tidlig 1990-tall?

Alt til sin tid. Denne artikkelen er nok litt i utide. Ingen liker bruderov og svik i politikken. De fire nye skal nok danne regjering. Men særlig de to minste partiene kan ha nytte av at noen i offentligheten har pekt på alternative allianser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.