Et unyansert syn

HENRIK THUNE

og Sverre A. Christensen fremstiller i et debattinnlegg 6.5.04 noen av landets ledende redaktører og kommentatorer som fundamentalistiske følelsesklumper som «visker ut realismen og mobiliserer sine umiddelbare følelser i et storstilt slag om kultur, religion og kvinnelighet». Det må antas at forskerne trekker sine slutninger etter et godt vitenskapelig håndverk. Dette krever tidsserieanalyser av kommentarartikler fra ulike journalister. Det krever reliable og valide bevis for at de nevnte journalister oftere fremstiller seg selv som ofre enn andre skribenter, at de oftere benytter følelser i sin retorikk. Analysen må også vise at det er større avstand mellom de nevnte kommentatorer og «de svake» enn hos sine kollegaer, og til slutt at de er mer skråsikre og mindre nyansert i debattinnlegg enn andre i samme yrke. Av særlig interessert er den komparative studien «1970-tallets marxistiske paternalisme vs. 2004-tallets fundamentalistiske maternalisme» som Thune og Christensen varsler. Jeg er også spent på å høre noen avsluttende kommentarer på hvordan forskerne mener Akersgata skal løftes, etter deres kritikk av samtlige ledende kvinnelige kommentatorer.

Hvis forskerne ikke har slike vitenskapelige bevis, men i artikkelen presenterer sine synspunkter etter intuitiv lesing av en liten håndfull utvalg artikler skrevet av kvinnelige kommentatorer, vil jeg hevde at hele artikkelen «Hvem skal løfte Akersgata?», er følelsesmessig synsing fra forskerne Thune og Christensen.

De to forskerne

presterer i så måte en solid avsporing av en etterlengtet og realistisk debatt om fundamentalisme og kvinnefrigjøring, som et Mullaløft, like det eller ikke, har utløst.

Jeg utfordrer Thune og Christensen til å legge frem sine syn på kvinneundertrykkelse og kvinnefrigjøring fra Saudi-Arabia til Afghanistan som de selv nevner som problemområde i sin artikkel.