STJERNEMATERIALE: Emilie Nicolas her under en konsert på Øya tidligere i år. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
STJERNEMATERIALE: Emilie Nicolas her under en konsert på Øya tidligere i år. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Et usedvanlig velmodnet og helstøpt debutalbum

Emilie Nicolas balanserer kunst og kommers på utsøkt vis.

ALBUM: Det er godt at noen fremdeles gjør det på «gamlemåten». Et bilde og et knippe låter på nettet var nok til at bærumsjenta Emilie Nicolas fikk bransjen på nakken. Musikken fikk snakke alene og den talte sitt tydelige språk: Emilie Nicolas hører hjemme på samme scene som de store.  

Jazz og pop-melankoli De fleste har fremdeles omskrivingen av den gamle Dumdum Boys-skatten «Pstereo» friskt i minne, men i albumkontekst er den med sin lettbeinte groove på mange måter en ensom ulv. Et blaff da, vil kanskje noen tenke? Så langt derifra. «Like I'm a Warrior» er et usedvanlig modnet og helstøpt debutalbum som balanserer kunst og kommers på utsøkt vis.  

Det kommersielle ligger i Nicolas naturlige evne til å trylle med melodier. Vokallinjene hennes ligger lett i øret, samtidig som det er mengder med substans i låtene. Det musikalske hjertet hennes banker for både jazz og mørk pop-melankoli.  

Hun er rytmisk finurlig både i fraseringer og den tidvis perkussive elektronikaen som knatrer lekkert i bakgrunnen av de dunkle, men samtidig varme lydlandskapene hennes.  

Egen stemme Det er lett å trekke paralleller til både Björk, Lykke Li, Susanne Sundfør og Robyn, men det blir egentlig mer for å antyde. Nicolas har sin helt egne signatur både som sanger, tekstforfatter og låtskriver.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den vare og tilbakelente åpningen «Nobody Knows» har vært tilgjengelig både som demo og singel en tid. Den gir plata mulighet til å vokse seg stor i et behagelig tempo. «Let You Out» er hakket strammere i rytmeavdelingen før Nicolas opprop om løsrivelse i nakne «Grown Up» sørger for en av årets vakreste låter.  

Et usedvanlig velmodnet og helstøpt debutalbum

Kuttet demonstrerer på utsøkt vis hennes Nicolas gode teft for å skape rom i musikken, samtidig som hun skriver refreng som kan få bakken til å dirre. Den er også en av mange ufiltrerte og personlige tekster på plata.  

«Melancholia» er pulserende elektronika som er som skapt for mørke og stjerneklare høstkvelder, mens «Fail» er platens buldrende midtakse - spekket med dramatiske kontraster og kalde, vrengte synther. «Don't call me lazy, I go down on him daily», synger hun med innbitt stemme. Mer utleverende blir det ikke.  

Helstøpt «Like I'm A Warrior» fungerer på så mage plan. Ikke bare har den fantastiske enkeltlåter, men den er også en perfekt balansert reise, hvor låtene rygg-mot-rygg gir hverandre nye kvaliteter.

Dette er et album med sto A. Og er ikke det forfriskende i 2014, så vet ikke jeg.