Et usselt ekko av det bandet Interpol en gang var

Interpol i identitetskrise.

||| ALBUM: Gjennom debutalbumet «Turn on the Bright Lights» fra 2002 revitaliserte Interpol en postpunk-sjanger som de siste 30 årene har gitt angstfylte tenåringer et ansikt.

Siden har vokalist Paul Banks lagt fra seg Ian Curtis-imitasjonen og tatt med seg bandet i en mer orkestrert retning.

På det selvtitulerte fjerdealbumet befinner imidlertid Interpol seg i en identitetskrise helt uten retningssans.

Den bassdrevne «Barricade» vitner om et Interpol som lengter tilbake til det bandet de en gang var, mens pianocrescendoet på «Always Malaise (The Man I Am)» omfavner den storslåtte stadionrocken som ble utforsket på Interpols forrige album, «Our Love to Admire».

Ironisk nok fortsetter de også trenden med å skru deres sterkeste kort, den flamboyante bassisten Carlos Dengler, helt ned i miksen - noe som er et utmerket bilde på retningen Interpol har beveget seg i de siste årene.

PS: Carlos Dengler sluttet i bandet da albumet var ferdig.

Et usselt ekko av det bandet Interpol en gang var