Et utilsiktet karneval

Noen ganger ligger den største verdien i ei bok bortenfor forfatterens intensjon. Og det kan ta tid å få øye på den.

Kommentar

Da Jon Gangdals bok om misbrukssaken i Vågå ble varslet og lansert, var det lett å tenke at det neppe var særlig mye nytt å få, selv om det nå var jenta som navigerte oss gjennom saken. Saken har vært mildt sagt grundig dekket, og hennes perspektiv kunne man nesten gjettet seg fram til. Men det er noe mer til bildet.

Gangdal antyder at ordførerens grenseoverskridelser overfor jenta er beslektet med måten han styrte kommunen på. Øygard hadde nærmest total tillit (helt oppe i 80 %) og var en dreven manipulator. Han brukte smiger og fortrolighet som redskaper, og var ikke ukjent med verdien av å framstå som offer. Disse tingene skal ha vist seg tydelig da han opptrådte i retten.

Boka har dessuten en annen interessant verdi, uavhengig av kriminalsaken. De 200 første sidene omhandler knapt jentas situasjon og anklagenes innhold, bortsett fra noen korte jeg-glimt fra hennes barndom. Derimot får vi presentert en politisk monografi, ikke bare om Øygard selv, men om kommunen og distriktet, og mer generelt om norsk distrikts- og kommunalpolitikk.

Vågå ble som kjent en foregangskommune, takket være alt de «fikk til». Gangdal viser at de fleste av suksessene var rene fiksjoner. Tomme honnørord. Noen få vellykkede tiltak ble trukket fram igjen og igjen, mens «pilotprosjekter» som hadde endt ute i det store intet, ble fortiet.

Å få presentert navnene på disse tiltakene på rekke og rad, får en nesten makaber litterær kvalitet. Dette er i utgangspunktet ærefulle initiativer, men når de monteres på en liste, får de et dystert preg: «Årets barne- og ungdomskommune 2006», «Norges beste skule», «Nord-Europas fotohovudstad», «Merkevare for reinheit i Europa», «Årets kommuneprofil 2009», «Vågåprosjektet Generasjonsskifte - ein dugnad for framtid på bygdene», «Vågå 24», «Vågå - eit verdivalg», «Næringsloftet», «Næringshagen», «Vegviser for andre kommuner i mønstergyldig kulturarbeid», «Bulyst-programmet», «Vågå-seminaret», «La G35 leve», «Regionsenter for finans og forsikring», «Verdens beste is», «Datastyrt og sporbar Brimi-mat», «Mekanisk senter for hele Nord-Gudbrandsdalen», «Norges Toscana».

At ordføreren ble så oppblåst av seg selv og sine omgivelser, kan kanskje ha bidratt til at han mistet dømmekraft og trodde seg hevet over allmennhetens plan. Slik har det gått med mange fyrster. Men dette begrenser seg altså ikke til Rune Øygard. Dette er utbredte politiske mekanismer som blir til et utilsiktet karneval i Gangdals bok, og bare tanken på hvor mange slike initiativer, tiltak og prosjekter, seminarer og pakker, næringsparker og kulturforankringer som surrer rundt ute i det store intet, også utenfor Vågå, kan gjøre deg svimmel.