NYTT ALBUM: Superstjerna Drake slapp et storprosjekt forrige uke. Foto: Presse
NYTT ALBUM: Superstjerna Drake slapp et storprosjekt forrige uke. Foto: PresseVis mer

Anmeldelse: Drake - «Scorpion»

Et uventet barn har gitt en ny dimensjon til Drakes musikk

Superstjernens framtvungne steg fra gutt til mann drukner likevel i en overflod av låter på femtealbumet «Scorpion».

«Scorpion»

Drake

4 1 6

Rap

29. juni 2018
Plateselskap:

Young Money / Cash Money Records

«Et overskuddsprosjekt med litt for mye materiale.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Oppvarmingen til Drakes femte studioalbum ble ikke helt som forventet, da Norges-aktuelle Pusha T sørget for en foreløpig knockout-avslutning på de to artistenes årelange beef med «The Story of Adidon».

GOOD Music-rapperens særdeles personlige disslåt kom blant annet med avsløringer om en sønn Drake har holdt skjult for offentligheten, og tvang den kanadiske superstjernen til å åpne opp om sin fram til nå ukjente avkom på «Scorpion».

Den ikke fullt så forbilledlige håndteringen av eget familieliv virker derimot ikke ut til å ha skadet populariteten til good guy’en fra Toronto. Heller tvert imot.

Skiva sprengte nemlig alle strømmerekorder da den ble gitt ut forrige uke, og sementerte nok en gang Drakes posisjon på toppen av både rap- og R&B-himmelen. Delt opp i to deler fokusert rundt hver sjanger, er «Scorpion» også et overskuddsprosjekt med mer enn nok av låter. Mye mer enn nok.

De 24 sporene blir nærmest for selvplukk å regne, der fansen kan velge bort det man eventuelt ikke har behov for å høre på. Det gjør i alle fall undertegnede. Heldigvis – og ikke spesielt overraskende – er det massevis av flammer her, variert mellom tungt og mykt på skivas 90 fullstappede minutter. Det musikalske spekteret er nærmest overveldende, men hele tiden bundet sammen på godt og vondt av Drakes stereotypiske flower, beats, arroganse, følsomhet og treffende tekstlinjer.

«I know a girl whose one goal was to visit Rome / Then she finally got to Rome / And all she did was post pictures for people at home / 'Cause all that mattered was impressin' everybody she's known,» rapper han for eksempel over en lett gjenkjennelig Mariah Carey-sample på «Emotionless», og plasserer et gigantisk blottleggende speil foran en hel Instagram-avhengig generasjon.

Samme låt går også hodestups inn i de nevnte avsløringene – selvfølgelig med en motsatt vri på Pushas anklager om skamløs utnyttelse og manglende farskjærlighet.

«I wasn't hiding my kid from the world / I was hiding the world from my kid / From empty souls who just wake up and look to debate.»

Preget av sin gamle venn, rival, samarbeidspartner og Hidden Hills-nabo, er det likevel når han går inn i sjelfullt Kanye West-modus på «8 Out Of 10» og seinere «Sandra’s Rose» at Drake virkelig finner formen.

Da har han allerede kjedet oss med «I’m Upset» og kopiert Young Thug«Mob Ties», før vi får det første av albumets begrensede gjesteopptredener over en beinhard DJ Paul-beat. JAY-Z er en annen rapstjerne Drake har utvekslet disslinjer med ved gjentatte anledninger, men besøket på «Talk Up» viser at det i alle fall er god stemning mellom The Roc- og OVO-campene i skreven stund.

Når vi seinere beveger oss inn i skivas avsluttende R&B-halvdel, tar følsomme-Aubrey over rampelyset med «Peak». En opp- eller nedtur alt ettersom hvilken av Drakes musikalske sider du foretrekker.

Både Ty Dolla $ign-assisterte «Jaded» og James Fauntleroy-velsignede «Finesse» er ansiktsløs one-night-stand-musikk på sitt beste, mens «Nice For What» byr på en både kaotisk og interessant mash-up av Lauryn Hill-samples og New Orleans bounce-musikk signert Big Freedia.

Samme type brytende rap-breaks gjentas på «That’s How You Feel» (med god, gammel Lil’ Kim) og «In My Feelings», hvor Drake nok en gang stepper inn i bounce-territoriet med hjelp fra Miami-duoen City Girls og avdøde Magnolia Shorty.

«Scorpions» utvilsomt mest interessante post mortem-hjelp kommer derimot på fine «Dont Matter To Me» med sin bortglemte Michael Jackson-magi. Pop-kongens opptak fra en gammel Paul Anka-session i 1983 får ikke bare nytt liv, men gir Jacksons vokal dessuten velfortjente rammer å boltre seg i, og er en av skivas definitive høydepunkt.

Også «After Dark» henter inn gjestehjelp fra etterlivet i form av R&B-sangeren Static Major. Og selv om det sikkert er et poeng å hente i Drakes besettelse av avdøde artistkolleger, er det «Scorpions» avslutning «March 14» som også for runde av denne anmeldelsen.

Som det nærmeste vi kommer et svar på «The Story of Adidon», tar låta oss med til øyeblikket Drake fant ut at han hadde et barn med en kvinne han bare hadde møtt to ganger. Skrekkscenarioet over alle skrekkscenarioer, og nå altså en sviende virkelighet i et fram til nå tilsynelatende perfekt liv.

«I only met you one time, introduced you to Saint Nick I think he must've brought you like twenty gifts» avslører at far og sønn enda ikke har bygget opp et forhold, mens albumets siste linjer gir en mulig forsmak på en kommende og mer moden versjon av den fram til nå ganske så selvopptatte Drake.

«No one to guide me, I'm all alone / No one to cry on / I need shelter from the rain / To ease the pain / I'm changing from boy to a man.»

Med 24 spor skal det mye til for å holde på lytternes oppmerksomhet fra start til slutt, noe «Scorpion» heller ikke gjør.

Likevel gir albumet gode, nye eksempler på hvorfor Drake befinner seg på toppen av den kommersielle musikkbransjen, samtidig som den også viser oss en helt ny side av mennesket bak superstjernemasken. Den kan det fort bli spennende å følge nærmere med på.