TERNIINGKAST FIRE: Dagbladets anmelder skriver at «Stabukker» byr på en nostalgisk lengten etter en tid da mennesker i Norden hadde tid og råd til å dyrke sin prinsippfaste umedgjørlighet langt inn i det absurde.
TERNIINGKAST FIRE: Dagbladets anmelder skriver at «Stabukker» byr på en nostalgisk lengten etter en tid da mennesker i Norden hadde tid og råd til å dyrke sin prinsippfaste umedgjørlighet langt inn i det absurde.Vis mer

Et vakkert postkort fra en utrydningstruet samtid

«Stabukker» er en dypt vemodig film om landbrukstradisjoner, skriver Dagbladets anmelder.

FILM: I en avsidesliggende dal på Island bor det aldrende brødreparet Gummi og Kiddi, som på tross av at de er hverandres eneste naboer knapt veksler et ord med hverandre. I naturskjønne omgivelser dyrker ungkarene en bitter 40 år gammel konflikt, men når Gummi en dag oppdager munn-og-klovsyke hos en av brorens prisbelønte sauer blir de to tvunget til å gjennoppta kontakten.

Universell Filmer om ordknappe, værbitte mennesker som lever langsomme og upraktiske liv langt fra folk og framskritt står sterkt i land hvor forestillingen om geografisk og kulturell isolasjon er en sentral del av den nasjonale identiteten. Men der nordmenns umettelige appetitt på denne typen fortellinger synes å bunne i et behov for å bygge opp under et selvbilde som har blitt ugyldiggjort av den tekniske og økonomiske utviklingen, har islendingene gjort denne formen for egeneksotisering til en eksportvare.

«Stabukker» er en dypt vemodig film om landbrukstradisjoner og et levesett som er i ferd med å bli borte — en nostalgisk lengten etter en tid da mennesker i Norden hadde tid og råd til å dyrke sin prinsippfaste umedgjørlighet langt inn i det absurde.

Enkel I likhet med så mange andre filmer i gammel-og-grisgrendt-sjangeren forteller «Stabukker» en enkel og universell historie som hviler på den intuitivt forståelige koblingen mellom rollefigurenes psykologi og deres geografiske omgivelser. Filmen står og faller dermed på sin evne til å formidle opplevelsen av disse omgivelsene, og her gjør fotograf Sturla Brandth Grøvlen en uvurderlig innsats i å mane fram et eldgammelt kulturlandskap under beleiring av globaliseringens rastløse krefter.

Den sterke vektleggingen av visuelle fortellergrep innebærer også at «Stabukker»s formspråk minner om det man finner i moderne amerikansk animasjonsfilm. Men siden både sauene og de ordknappe gamle gubbene har et begrenset uttrykksregister, er det kun når regissør Grimur Hákonarson slår til med de sterkeste virkemidlene at filmen finner en dypere psykologisk og emosjonell klangbunn.