Et våknere samfunn?

Aldri føles det så ulogisk og naturstridig å stå tidlig opp som i januar.

  • Å skulle åpne seg for en ny dag mens natta ennå flatklemmer sin svarte nese mot hele soveromsvinduet- der og da virker det urimelig og fornuftsstridig for alle andre enn de såkalte a-menneskene, disse fremmedartete, morgenfriske bærere av en gendefekt som vitenskapen ennå ikke har funnet ut av, men som nok er ytterst alvorlig etter symptomene å dømme.
  • Fordi vi lever i et såkalt åpnere samfunn. Et samfunn der butikker og Brustad-buer holder det gående til etter kinotid, et samfunn der det bevertes og underholdes til langt ut på morgensiden hverdag som fridag, et samfunn der selv allmennkringkasterne er i full vigør med fjernsynssendinger og nattradio når vi egentlig burde ha slokt lyset og menget oss med edderdunet. Fra alle hold oppfordres vi til å fornekte vårt søvnbehov, og i stupid tro på at fem timers søvn holder, erobrer vi natta som borgere av et åpnere samfunn.
  • I USA er det kollektive søvnunderskuddet definert som et betydelig helseproblem med truende samfunnskonsekvenser. Leger uttrykker bekymring over tidas forfengelige tro på at søvnbehov kan omgås, over troen på at vi kan kutte ned på tida til fysisk og psykisk vedlikehold uten å få en regning presentert. Vi er ikke vedlikeholdsfrie, selv om vi er i stand til å sende folk til månen, klone sauer, kommunisere via e-post eller se på «Baywatch» og spise spagetti på en gang.
  • Men tror vi på advarslene? Å nei. Bymennesket, det norske, i 90-årene, er universets herrer og damer, som fornekter både natta og klimaet. Trøtte som turnips raver vi mellom snøskavler og takras langs varmekabeltørre januarfortau i sommersko og korte underbukser, mens vi priser oss lykkelige over å leve i et åpnere samfunn der alt kan kjøpes når som helst og selv vestlandsbyene har fått uterestauranter.

Men opp står vi. Svarte morgen etter svarte morgen, med stille svovel hvislende i drageånden: Hvorfor kom vi oss ikke litt tidligere til sengs i går kveld?

Nei, hvorfor gjorde vi ikke det?

Og møter den nye dagen som en mellomting av søvngjenger, usikret trafikkgranat og lallende vrak.

Og der vi lurer på hvem som får med seg mest av livet: En stuptrøtt person i et åpent samfunn eller en utsoveti et lukket.