ANSVAR: Finnes det situasjoner hvor det er best å få slippe å leve, spør Ingrid Lomelde i dette innlegget. Foto: Privat
ANSVAR: Finnes det situasjoner hvor det er best å få slippe å leve, spør Ingrid Lomelde i dette innlegget. Foto: PrivatVis mer

Abortsaken:

Et valg som må tas med en mors kjærlighet

Hvis du hadde lest min journal ville du sett at det står at jeg har abortert et barn etter uke 18. Et barn med trisomi 21, downs syndrom. Jeg er en av de 60 i statistikken.

Meninger

Kjære Kjell Ingolf,

Jeg vet ikke hvor mange kvinner du har snakket med som har valgt å avslutte et svangerskap fordi barnet de bar på var sykt. Jeg vet ikke om noen har fortalt deg hvordan det går an å velge å putte en pille i munnen som du vet vil ta livet av barnet du bærer?

Jeg vet heller ikke noe om alle andre kvinners grunner til å ta et slikt valg. Men jeg vet at det er noen viktige sider av de fortvilte valgene som tas av norske kvinner hvert år, som ikke reflekteres i den abortdebatten vi står oppe i nå. Jeg vil gjerne at du skal vite om to av dem:

En diagnose forteller så lite. Hvert år fødes det ca. 70 barn med downs syndrom i Norge. Hvert år blir ca. 60 barn med den diagnosen abortert etter uke 18. Handler forskjellen mellom de to gruppene om forskjellen på hvor mange kvinner som orker å ta imot og ta vare på et alvorlig sykt barn? Jeg tror ikke det. Jeg vet at det ikke er slik.

Hvis du hadde lest min journal ville du sett at det står at jeg har abortert et barn etter uke 18. Et barn med trisomi 21, downs syndrom. Jeg er en av de 60 i statistikken. Jeg ble sint da jeg så det selv. Jeg hadde aldri tenkt på downs syndrom som en grunn til å velge bort et barn. Men sykdommer og syndromer har ulik alvorlighetsgrad, som diagnosen alene ikke forteller deg om.

Statistikken forteller heller ikke om de andre tilleggsdiagnosene mitt barn hadde. Om en annen og alvorlig kromosomfeil. Om hjertet som ikke virket som det skulle. Om leverfeil. Om legene som fortalte at hvis barnet overlevde frem til en fødsel, så ville det få et kort liv og et liv i smerter. Mest sannsynlig timer, kanskje dager, muligens år. Om beskjeden vi fikk om at barnet allerede opplevde smerter inni meg. Når er det best for et barn å dø? Jeg vet ikke. Men jeg vet at en diagnose alene ikke er noen særlig hjelp i det valget.

Innimellom kommer jeg over historier om kvinner som har stått i en lignende situasjon som meg, men som valgte en annen vei. De har valgt å føde syke barn, det har gått bra og barna har klart seg bedre enn legene kanskje forespeilet dem. Noen ganger går det heldigvis bedre enn diagnosen forteller. Kanskje kunne mitt barn også klart seg bedre enn vi trodde? Tanken på det er det jeg som må leve med, fordi valget om å avslutte svangerskapet var mitt. Det tar meg over til den andre og viktigste tingen jeg håper du vil reflektere over mens debatten raser rundt oss.

Valget om å avslutte et liv, tas også med kjærlighet. Så langt i debatten har det virket som om hensynet til kvinnens situasjon, hensynet til hvor krevende det vil bli å ha omsorg for et sykt barn, er hovedgrunnen til at noen kvinner velger abort etter uke 18. Det som er blitt borte i alt snakket om hensynet til kvinnens situasjon, er at vi bærer en mors ansvar fra det øyeblikket streken på graviditetstesten blir blå. En mors ansvar og en mors kjærlighet. Og som foreldre har vi ansvar for å ta valg for dem som ikke er i stand til å ta valg på egne vegne. Så også i mors liv.

Finnes det situasjoner hvor det er best å få slippe å leve? Det spørsmålet kommer det aldri til å bli enighet om i et samfunn. Det er greit. De fleste kommer heller aldri i en situasjon hvor de må svare på det og ta konsekvensen av svaret sitt. Situasjoner hvor all teori blåses til side. Situasjoner hvor legenes kunnskap og troverdighet blir rettesnorer i et landskap som er å etisk sammenkrøllet at ikke noe lovverk i verden kan rette det ut igjen.

Men noen foreldre hvert år må ta stilling til om barnet deres vil få det verre ved å bli født, enn ved å slippe. Det er et valg som tas med en mors kjærlighet, en mors ansvar, og en mors fortvilelse. Det er også den eneste måten et slikt valg kan tas.

Jeg vet ikke om du har truffet noen som har stått i det valget du gjerne vil hjelpe oss å ta. Men du skal vite at valget om å avslutte et svangerskap, uansett begrunnelse, er et valg i fortvilelse. Ikke gjør det vanskeligere enn det må være.