- Et varmt norsk hjerte for Serbia

Det norske hjelpeprogrammet for Serbia er usedvanlig vellykket. Det består ikke bare av fyringsolje og asfalt, men også av et omfattende stipendprogram for viderekomne studenter. Den velviljen som er skapt, forstår imidlertid andre å utnytte bedre enn norske forretningsfolk.

I en tverrgate til Republikktorget snor en lang kø seg rundt hjørnet. Er man heldig, får man kjøpt sukker, denne morgenens hovedgevinst for de tålmodige. På folkemunne kalt agn for velgere (matolje går under navnet lokkemat for pensjonister).

PÅ DEN ANDRE siden av torget står en nesten like lang kø; noen av landets beste studenter venter på å få levert inn søknader om stipender utlyst av den norske ambassaden. Det er ett tusen stipender på ett tusen tyske mark (vel 4100 kroner) som skal deles ut til dem som har de beste karakterer (kravet for gjennomsnittlig karakter tilsvarer omtrent norsk 2,00), dårligst råd og er ferdige med minst halvparten av universitetsstudiet. Ved siden av de forestående valgene har dette vært det største og viktigste samtaleemnet blant studentene og de intellektuelle de to siste ukene.

Det er en kø full av håp.

- Jeg studerer naturfag og har gjennomsnittskarakter på 9,75 (omtrent norsk 1,3), men har ikke penger til å fortsette studiene.

- Hva skal du bruke pengene til?

- Mat og husleie.

En annen skal kjøpe datamaskin. En tredje skal kjøpe bøker. Den fjerde er det ikke noe poeng i å spørre; på hennes klær ser man hvorfor hun står i køen. (Bare noen titalls meter lenger bort er det åpnet to nye, rådyre motebutikker for dem som ikke trenger stå i denne køen.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN SAMTIDIG er det en viss skamfølelse å se i mange av ansiktene:

De synes det er ille at en fremmed stat må hjelpe de beste til å bli ferdige med studiene. At de nærmest må tigge.

En viss mistro kan man også spore:

- Får man stipend bare sånn for ingenting? spør noen. Det er få i dette landet som tror at man kan få noe uten å måtte yte noe igjen. Men smått om senn går det opp for dem at det ikke kreves noe til gjengjeld, at det er en belønning for god studieinnsats, at det er Norges investering i Serbias framtid. Selve aksjonen bærer navnet: «For generasjonen som lover».

Studenter skal være fast bosatt i en av tretti byer som er oppført på lista. Det er blitt levert inn 2766 søknader på tross av meget kort frist. Primærbehandlingen av søknadene foretas av lokalkontorene til ekspertorganisasjonen G17 Plus og i noen byer av kommunestyret. Det diskuteres om det ikke blir venner og slektninger som får pengene. I et korrupt land gjelder regelen at det er lett å komme inn i paradiset hvis man har Sankt Peter som onkel. Men det finnes en sentral kommisjon som kontrollerer at alt går etter reglene.

Dagens stipender er bare en fortsettelse av en meget vellykket norsk aksjon fra årsskiftet, gjennomført i tre byer. Sist vinter kom fyringsolje. Rundt omkring hang plakater med teksten «Et varmt norsk hjerte for varme skoler og barnehager i Cacak og Uzice». Mer enn 8000 barn slapp å fryse. Og aksjonen fortsatte under mottoet: «Varmt norsk hjerte for varme hjem i Serbia. Vinteren nærmer seg slutten, men dette er bare begynnelsen på kampen for et bedre liv for Serbias innbyggere.»

Det varmet mer enn bare hjemmene. Folk begynte å oppdage at denne verden ikke bare består av fiender, at det finnes noen som bryr seg om vanlige mennesker. Og folk fikk et klart bilde av hvem som skapte problemer for innførsel av denne oljen.

Siden kom asfalt til byene Novi Sad, Kraljevo, Trstenik, Bajina Basta, Lucani, Sokobanja, Pirot og Kragujevac, som fikk veiene og gatene til å bli farbare. Så gikk det slag i slag: Reparasjon av skoler i Lucani, Smederevska Palanka, Zabalj, museet i Smederevska Palanka, biblioteket i Arilje, to bruer i Kragujevac som var tatt av flommen, vannpumpene i Trstenik og Lucani som skaffer vann til titusener mennesker, sentralkjøkkenet for barnehager i Subotica og Novi Sad, barnehagene i Kikinda og Bajina Basta, medisinsk utstyr til sykehuset i Sombor, insulin til diabetespasienter i Beograd, Kikinda, Nis, foreldreklubb i Subotica, hjelp til lokale medier, teateroppsetninger, basketballbane for barn i Pancevo, mange små prosjekter.

De fleste av disse bynavn sier lite eller ingenting for norske lesere, men de forteller innbyggere i Serbia mye. Om Norge og om varme hjerter.

Norge har alltid vært et begrep i Serbia og er nå i ferd med å bli et forbilde på effektiv, billig og ikke-korrupt hjelp. Dette kommer klart fram i utallige artikler og innlegg i uavhengige aviser og blader, i diskusjoner, på møter, til og med i samtalene på grønnsakmarkedet.

Denne hjelpen er effektiv fordi den kommer direkte til dem som behøver den, den er billig fordi administrasjonsutgiftene er ubetydelige, den er ikke-korrupt fordi det ikke finnes noen mellomledd, den fremmer lokalmiljøet fordi det blir engasjert lokale firmaer og leverandører overalt hvor det er mulig. Det er ikke underlig at den norske ambassadøren ble møtt med begeistring da han møtte opp under utdelingen av teaterplakatprisen.

Men ikke alle er like begeistret. For noen dager siden kom et surt angrep på denne hjelpen i kveldsavisa Vecernje Novosti som ofte foregriper angrep i andre medier. Og det er mye mumling om Norges skumle målsettinger: mer demokrati og et lykkeligere folk i Serbia. Det er valg om to uker; noe nyansert bilde av omverdenen kan ikke tillates, enda mindre hjelp som ikke formidles av regjeringen.

SERBIA BEHØVER investeringer i jernbaner, bruer, tunneler, havneanlegg, kanaler, fabrikker, småbedrifter, små gårdsbruk, landbrukskooperativer, rasjonell skogdrift, fiskeoppdrett, alt områder der det finnes mye spisskompetanse i Norge. Men det virker ikke som norsk næringsliv er interessert i den enorme velviljen og anseelsen Norge har nå. Det er Norge som baner veien for Serbias framtid, men det ser ut som om fruktene av norsk satsing kommer til å bli høstet av andre lands forretningsfolk. De er allerede i gang.