Et varsku om norsk forskning

OECD-RAPPORTEN: Trenger vi virkelig ikke å forske mer i Norge?

«NORGE TRENGER IKKE forske mer, for vårt land er likevel på topp i effektivitet». Dette nylige medieoppslaget er et lettvint og korttenkt budskap som fikk mange forskere til å sperre øynene opp.Oppslaget bygger på en uttalelse av Val Koromazay, sjef for landsstudier i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Han hevder at det vil komme lite ut av å bruke mer penger på forskning i Norge, for våre bedrifter har det høyeste aktivitetsnivået i Europa til tross for lav forskningsinnsats. Vi er altså flinke til å hente nyheter fra utlandet, men bidrar minimalt til internasjonal kunnskap. Rent etisk er dette betenkelig for en rik nasjon. Dessuten er det farlig på sikt, da ingen vet hvor lenge overflodssamfunnet varer.

BUSKAPET FRA OECD gir et demotiverende signal både for forskerrekruttering og bedriftenes vilje til å satse på forskning og utvikling (FoU). Norge deltok ikke i den kunnskapsutvikling som i århundrer strømmet gjennom kontinentet og våre naboland. Inntil vi fikk vårt eget universitet i 1811, måtte vår ungdom ut for å studere. Det sitter nok fortsatt igjen en viss forakt for akademia og kunnskap her til lands. Oppfatningen om at det er en hobbytilværelse å studere og forske, er ikke ukjent. En slik holdning kommer frem i diskusjonen om opptjening av pensjonspoeng under universitetsstudiet, noe Sverige og Finland for lengst har innført.Kommende generasjoner må sikres ved at nasjonen bygger sin egen kunnskap. Dette må til for å kvalitetssikre det nye som presser seg på fra utlandet - er det noe vi ønsker eller vil det kunne skade vårt samfunn? Bare kompetente forskere kan avgjøre dette. Dessuten må våre bedrifter inspireres til å satse mer på egen FoU for å møte fremtiden. Inspirasjonen må i stor grad komme fra offentlig finansiert grunnleggende forskning som erfaringsmessig er den viktigste døråpneren for FoU. Her har norsk politikk sviktet. Nasjonens fremtid kan bare sikres ved å investere mer i utdanning og grunnforskning. Vitenskap må bli en del av norsk kultur, slik som på kontinentet og i våre naboland.

BETYDNINGEN AV TALENTER med entusiastisk faglighet og evne til samhandling blir synliggjort ved et tilbakeblikk i historien. Norge har hatt flere forskertalenter som med relativt små midler lyktes å få store gjennombrudd. Basalforskeren Kristian Birkeland er et godt eksempel. Han oppdaget ved en tilfeldighet prosessen bak utvikling av kalksalpeter som ble grunnlaget for Hydro.Nå er imidlertid naturvitenskapelig forskning blitt en høykostnadsaktivitet. Dessuten kan det ikke lenger forventes at en forsker skal være så selvoppofrende at hun eller han gir avkall på den levestandard og de sosiale goder vårt samfunn byr på. Norsk forskningspolitikk kan derfor ikke satse på å sikre talenter til vitenskapelig arbeid uten å skape rom for de beste. Det er de som kombinerer dyktighet med interesse for sitt arbeid som driver forskningen fremover, men da må samfunnet legge forholdene til rette for at slike talenter får muligheter til å realisere seg.

DE SKIFTENDE REGJERINGERS forskningspolitikk lar seg vanskelig påvirke, og vi forskere opplever stadig å stange hodet mot veggen. Norge sakker akterut i forhold til det erklærte målet om innen 2010 å investere 3 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) i FoU. Vi er nå nede på ca. 1,5 % samlet for offentlig og privat innsats mens vi i 2003 lå på 1,7 %. Derfor ser det dystert ut selv for den ene prosenten som skal komme fra det offentlige. Både Sverige og Finland har for lengst passert 3 % og selv Island nærmer seg målet.Noen stiller seg skeptisk til å ta politikernes løfter på alvor. Likevel er det bred enighet om at naturvitenskapelig grunnforskning er sultefôret i mange år. Det er også et faktum at Norges industri er vesentlig råvarebasert og lite forskningsintensiv. I motsetning til våre naboland, har vi dessuten bare få og små private forskningsfond. Derfor er det særdeles viktig med forsterket offentlig støtte til norsk forskning.

GAVEFORSTERKNINGEN som Kristin Clemet (H) fikk etablert da hun var forskningsminister, er en god ordning til å stimulere privat finansiering av grunnleggende universitetsforskning. Donasjoner på mer enn 5 mill. kr. blir forsterket med tilskudd på 25 % fra staten. Dette har vært en suksess ved Universitetet i Bergen, takket være generøse milliongaver fra Trond Mohn.USAs forskning er tradisjonelt blitt støttet av enorme private donasjoner, og i fjor kom EU på banen med en konferanse for å styrke filantropisk forskningsstøtte i Europa. Jeg tok samtidig et tilsvarende initiativ ved et populærvitenskapelig seminar gitt av dyktige forskere på Rikshospitalet. Fem av Oslos rikeste menn ble invitert. Den ene som møtte var begeistret for seminaret, men har ennå ikke vist vilje til å opprette et forskningsfond; én svarte aldri; to sa de var for travelt opptatt; mens én ønsket å rette sin filantropiske virksomhet mot de fattigste i verden. Han mente at det neppe er riktig å gi bidrag til en statlig forskningsinstitusjon i et av verdens rikeste land.

REGJERINGENS ANSVARLIGHET svikter når den ikke gjør på langt nær nok for å oppfylle sin forskningspolitiske målsetting. Det er uforsvarlig at vårt oljerike land ikke bruker mer til grunnleggende naturvitenskapelig forskning, som er døråpner både for kultur og næringsrettet nyskaping. Det blir feil å fremstille det som om forskerne forholder seg til politikernes løfter på en ukritisk måte og at det hersker vesentlig uenighet om akademisk forskningspolitikk. Slik avsporing er et svik mot universitetet, grunnforskningen og kommende generasjoner.Forkere har plikt til å minne om Stortingets erklærte forskningsmål som er nedfelt i de to siste forskningsmeldingene (2000 og 2005), uten at politikerne hittil har holdt ord. En solid argumentasjon for målsettingen om å investere 3 % av BNP i FoU innen 2010, begrunner denne forpliktelsen i nasjonens strategi. Men strategien må følges opp før det er for sent. India og Kina puster oss i nakken med sin enorme satsing på kunnskap og innovasjon. Disse to nasjoners seiersgang overskygger alle andre i økonomisk vekst. Dette kan tilskrives politisk vilje til å satse på FoU, kombinert med billig arbeidskraft. Norge har olje, men ikke billig arbeidskraft.

VÅR OLJE BØR DERFOR, mens vi ennå har den, omsettes til kunnskap som en sikker investering for kommende generasjoner. På Aftenpostens debattside 2. februar fikk finansminister Kristin Halvorsen følgende formaning: «Oljeformuen vår er tjent på en virksomhet som skaper klimaendringer. I tillegg investeres den i selskaper som har skylden for noen av de største klimautslippene i verden». Mitt forslag er: Overfør beskjedne 5 % (90 mrd. kr.) av oljefondet (Pensjonsfondet) til Forskningsfondet. Slik kan Ap realisere sin visjon for 2020, utbasunert i 2001 av statssekretær Randi Øverland i Dagbladet: «Norge skal være en ledende kunnskapsnasjon. I denne visjonen er våre utdannings- og forskningsinstitusjoner i verdensklassen. Og norske bedrifter ligger i front innen nye, kunnskapsbaserte næringer. Forskning er yrkesvalg nr. 1 blant norske 18-åringer».