Et varslet blodbad

Vi trodde lenge at skoleskyting var et rent amerikansk fenomen. Så ble det finsk. Nå er det på vei til en skole nær deg.

FINSK SKOLEMASSAKRE: Gjerningsmannen la ut en video av seg selv på YouTube før skytingen på Jokela videregående skole utenfor Helsinki. Foto: AFP/Scanpix
FINSK SKOLEMASSAKRE: Gjerningsmannen la ut en video av seg selv på YouTube før skytingen på Jokela videregående skole utenfor Helsinki. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Michael Carneal, Kip Kinkel, Eric Harris, Dylan Klebold, Jeffrey Weise, Robert Steinhäuser, Pekka-Eric Auvinen. Moderne monstre som blir mytologisert gjennom populærkulturen. Skoleskyting er et kulturelt fenomen som nå er på vei til Norge.

24. november ble to elever ved Søndre Modum ungdomsskole i Buskerud tatt med våpen. Det første våpenet ble oppdaget i en skolesekk. Politiet koblet funnet til to gutter, en 13- og en 14-åring. Etter avhør fant politiet den andre pistolen gjemt på et grupperom. Det ble også funnet skarp ammunisjon. Bare tilfeldigheter gjorde at ingen skudd ble avfyrt.

Våpnene skulle brukes mot mobbere. Mange av skoleskytingene i USA og Europa har vært hevnaksjoner mot mobbere. Columbine-massakrens hovedmål var idrettsgutta («the jocks») som plaget dem.

Peter Langman, den fremste eksperten på psykologien bak skoleskyting, undersøker i boka «Why Kids Kill: Inside the Minds of School Shooters» ungdommenes skrifter og kunstneriske arbeider.

Eric Harris og Dylan Klebold gikk i samme videoproduksjonsklasse på Columbine. Deres felles prosjekt var «Hitmen for Hire», en film om en gutt som ble mobbet og leide Eric og Dylan for å knerte mobberne. De filmet også en samtale der de snakker om å plaffe ned alle gjestene på en kafé, og Dylan skrev en novelle om en mann som dreper skoleelever.

I retrospekt er det lett å se disse arbeidene som åpenbare varsler, men skolearbeider som involverer vold er helt vanlige i vår kultur, så hvordan se forskjell på en potensiell skoleskytter og en elev som følger i Stephen Kings fotspor? spør Langman. Ettersom skoledrapsmenn ofte leverer slike kreative generalprøver, virker det presserende for Langman å forsøke å identifisere mulige faresignaler.

Michael Carneal skrev en fortelling der drapsmannen heter Michael og ofrene var navngitte elever ved skolen. Denne faktoren øker fornemmelsen av fare. I Dylan Klebolds tekst er det også en åpenbar identifikasjon med morderen, selv om fortellerstemmen ikke er drapsmannen. Dylan Klebold var keivhendt, en nitti høy, og hadde på seg svart trenchcoat. Nøyaktig som drapsmannen i teksten. Fortellerstemmen uttrykte forståelse for drapene og en beundring av morderen som grenser opp til tilbedelse. Slik skapte Dylan morderen i sitt eget bilde. Elevens identifikasjon med voldsutøveren er ifølge Langman et faresignal som kan hjelpe lærere og foreldre til å identifisere potensielle forvarsler om vold i elevtekster.

I 1974 myntet sosiologen David Phillips uttrykket Werther-effekten, en referanse til copycat-fenomenet i kjølvannet av Goethes roman fra 1774, «Den unge Werthers lidelser». Horder av unge menn skjøt seg selv med boka foran seg. Bemerkelsesverdig mange massemordere i moderne tid har lest J.D. Salingers «Catcher in the Rye», blant annet Eric Harris, og mange skolebibliotek har derfor fjernet denne boka. Columbine-gutta var også manisk opptatt av den ultravoldelige filmen «Natural Born Killers». Under planleggingen av massakren snakket de om «going NBK». Dette betyr selvsagt ikke at all ungdom som ser filmen er potensielle drapsmenn, i så fall måtte denne retorikken også overføres til Shakespeare. I boka «Shakespeare without fear» (kapittelet «Teaching Hamlet after Columbine») setter Mary Janell Metzger likhetstegn mellom Hamlet og Harris og Klebold.

Gjerningsmannsprofiler viser at hvite middelklassegutter - de som er mest tilbøyelige til å lese og identifisere seg med Hamlet - er de som oftest søker en voldelig slutt på sine sorger i et skolemiljø. Harris hadde lest Shakespeare grundig til å være 17 år. I en av videoene siterer han til og med barden fra Stratford når han tar farvel med sine foreldre.

Det er manien og fetisjismen rundt voldelige filmer, bøker eller dataspill som er faresignalet - især når ungdom begynner å identifisere seg dypt med drapsaktiviteter, slik Eric Harris gjorde med spillet «Doom». Harris klarte til slutt ikke å skille mellom de to verdenene.

Idet logikken fra et førstepersonskytespill begynner å styre en persons handlinger i det virkelige liv, er det fare på ferde. Skoledrapsmenn har av en eller annen grunn et behov for å dokumentere seg selv med våpnene. Harris og Klebold laget videoer av seg selv der de prater om planene og trener på å skyte. Pekka-Eric Auvinen la sin video ut på YouTube.

De siste årene har mange skoler både i USA og Europa innført nulltoleranse mot vold og trusler. Som en knerefleks utvises ofte elever. De to elevene fra Modum ble utvist i tre dager. Selv i det straffeopphengte USA innrømmer nå myndighetene at en slik one-size-fits-all-tilnærmingsmåte ikke er produktiv når det gjelder skoleskyting.

Et skolevesen som behandler alle trusler likt, havner i fellen som ble formulert av Abraham Maslow: «Hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, vil du se alle problemer som en spiker.»

Straff i form av utvisning kan ha uønskede effekter, skriver Langman. Elevens raseri og hevnlyst kan øke. Følelsen av isolasjon kan øke. Straffen kan gjøre situasjonen verre. Manualen «Threat Assessment in School», som er utarbeidet av USAs Secret Services, kommer fram til at en utvist elev kan konkludere: «Jeg har mistet alt. Jeg har bare kort tid på meg til å handle. Jeg skal gi dem det de fortjener.»

Utvisning gjør ingenting for å adressere drivkreftene bak voldelige tanker, i stedet legges det til rette for forberedelsene til et angrep. Det beste eksempelet er Kip Kinkel. Samme dag han ble utvist skjøt han foreldrene. Dagen etter dro han til skolen og skjøt 27 andre. Ifølge Peter Langman trenger potensielle skoleskyttere oppmerksomhet, ikke avvisning. Skal slike elever tas ut av skolen, må de motta behandling.

I kjølvannet av skyteepisoder har mange skoler i USA installert overvåkingsutstyr og metalldetektorer. Både Langman og FBI har etter hvert kommet fram til at slike tiltak ikke forhindrer skoledrap.

Overvåkingskameraer kan ha en preventiv effekt på en som prøver å utføre en kriminell handling i hemmelighet, men de stopper ikke skoledrapsmenn. I motsetning til de fleste mordere, bryr ikke skoleskyttere seg om å skjule sin identitet. Jeffrey Weise bare plaffet ned vakten og gikk inn i skolebygningen.

Ifølge Modum-politiet ser det ut til at ungdomsskoleelevene har drevet med skytetrening. Spørsmålet er ikke om det vil skje skoleskyting i Norge, men når og hvem. Så hva kan gjøres? Det beste forsvaret er å oppdage tidlig hva som er i gjære. Idet en skoledrapsmann nærmer seg skolen med et skarpladd våpen, er det for seint.