NEDERLAND: I 2018 mottok den amerikasnke forfatter og journalist Barbara Ehrenreich Erasmus prisen for sitt arbeid. Prisen ble utdelt av den Nederlandske kongen, Willem-Alexander. Foto: Robin Utrecht / NTB Scanpix
NEDERLAND: I 2018 mottok den amerikasnke forfatter og journalist Barbara Ehrenreich Erasmus prisen for sitt arbeid. Prisen ble utdelt av den Nederlandske kongen, Willem-Alexander. Foto: Robin Utrecht / NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Barbara Ehrenreich - «Naturlige årsaker»

Et vellykket oppgjør mot overdiagnostisering

Ingen overlever, så hvorfor bruker vi livet på å kjempe mot døden, spør Barbara Ehrenreich retorisk.

«Naturlige årsaker - Hvordan vi ofrer livet for å leve lenger»

Barbara Ehrenreich

5 1 6
«Leseverdig kritikk om kampen for å bli ennå eldre»
Se alle anmeldelser

For ti år siden leste Barbara Ehrenreich en vitenskapelig artikkel som forandret livet hennes. Der het det at immunforsvaret vårt selv bidrar til at kreftsvulster får vokse og spre seg. ja, det lar ikke bare kreftcellene passere, men «nærmest vinket dem forbi alle kontrollposter», som det heter i boka. Det betyr at kroppen er lik en slagmark, der cellene seg i mellom kjemper en kamp på liv og død. Utfallet kjenner vi alle. Vi dør.

Akkurat det er ikke revolusjonerende nytt. Men, spør Ehrenreich, hvorfor bruker så mange av oss så mye tid og energi på å kjempe mot den visse død? Spesielt når en, som Ehrenreich, er langt over sytti år og burde innse at tiden snart er ute. Ehrenreich selv har gjort opprør. Hun lever som hun lyster, og har sluttet å ta den årlige helsesjekken som det amerikanske helsevesenet nærmest pålegger henne.

Det betyr at hun velger bort smertefulle og nedverdigende undersøkelser, som ofte ender med meningsløse diagnoser. Selv fikk hun diagnosen osteopeni, som betyr uthuling av knoklene. Den ville gjort henne skrekkslagen, skriver hun, om hun ikke visste at tilstanden er noe som rammer de fleste kvinner over 35 år.

Hun forteller også om tannlegen som anbefalte henne å gå til søvnspesialist. Det kunne nemlig være at hun – uten å vite det selv – led av søvnapné. Behandlingen for tilstanden hun ikke visste hun hadde, skulle da være en skalleformet maske, som ville «utslette alle mine siste utsikter til seksuell aktivitet».

Mer enn tankeinnholdet er det Ehrenreichs personlige, vittige og skarpe formuleringer, som løfter «Naturlige årsaker». Den nå 78 år gamle essayisten, aktivisten, journalisten og forfatteren er mest kjent for boka «Kjøpt og underbetalt» (2003), der hun gikk undercover som ufaglært arbeider. Hun er også oversatt til norsk med «Livets lyse sider» (2010) og «Lokket og lurt» (2006)). Den siste med undertittelen «Hvordan den hemningsløse dyrkingen av positiv tenking har underminert Amerika».

Myteknuser

Akkurat det er et gjennomgående tema også i «Naturlige årsaker». Hvordan vi lures til å tro at vi gjennom kosthold, trening og smertefulle og ofte meningsløse undersøkelser og behandlinger kan unngå det uunngåelige. Kroppens forfall og død. Et mantra er overdiagnostisering, og selv beskriver Ehrenreich seg selv som «mythbuster», eller myteknuser. Hun avdekker hvordan et profittbasert amerikansk helsevesen årlig håver inn 10 milliarder dollar på unødvendige og til dels absurde helsesjekker. Hundreåringer utsettes for mammografi, mens dødssyke mennesker underlegges omfattende undersøkelser for å avdekke mulige andre sykdommer.

Mye av dette er velkjent stoff og gammelt nytt. Blant annet fremstår Ehrenreichs feministiske polemikk som noe uforslitt. Hun beskriver den typiske lege-pasientsituasjonen som den mellom en middelaldrende hvit mann og en underdanig kvinne, og betegner gynekologiske undersøkelser som overgrep. Mens fødslene er omgjort til kirurgiske operasjoner utført av menn. Akkurat her er mye forandret de senere tiårene, med et økende antall kvinnelige leger, og helsevesenets tilnærming mot mer naturlige fødsler.

Uhyre svak forskning

Ehrenreich er ikke alene om sin polemikk mot legevitenskapen. Her hjemme har vi hatt Marianne Mjaalands rystende gjennomgang av psykiatrien i «Tvang og tvil» (2017). Og Niels Christian Geelmuydens like rystende skildring av legemiddelindustrien i «Pillebefinnende» (2017). Bøker jeg personlig fikk mer ut av, også fordi Ehrenreich nesten utelukkende konsentrerer seg om helsevesenet i USA. Et fellestrekk hos de tre, er å vise at den såkalt forskningsbaserte legevitenskapen ofte kan basere seg på uhyre svak forskning. Her er Ehrenreich både vittig og god når hun sammenlikner en legekonsultasjon med et rituale, eller en teaterforestilling, der scenen er operasjonssalen, og kostymene den hvite legefrakken og pasientfrakken. «Men trenger alt utstyr å være ekte, eller ville etterlikninger i papp fungere like bra?» spør Ehrenreich retorisk og spissformulert.

Forræderiske makrofager

Ehrenreich er best der hun er personlig, konkret og faktaorientert. Spesielt når hun skriver om makrofagene. De morderiske immuncellene våre, som iler til for å angripe en svulst, men like ofte forræder oss og stimulerer svulstens ville reproduksjon. Hun er svakere som filosof, blant annet i den ganske overflatiske gjennomgangen av vestens overdrevne betoning av «jeget», som blir borte når vi engang dør.

Selv har hun avfunnet seg med døden, og avslutter denne leseverdige boka med henvising til Brecht: «For ingen mangler finnes mer, hvis alt jeg mangler er meg selv. Og nå «lyktes det meg fint å gledes over all svarttrostsang som kommer etter meg».