- Et verdig kystproletariat

Roy Jacobsen vender tilbake til kystmiljøet som gjorde han til allemannseie med «Seierherrene».

Dønna 20130711. Sommerboka. Roy Jacobsen. Foto: Hans Petter Sørensen / Dagbladet
Dønna 20130711. Sommerboka. Roy Jacobsen. Foto: Hans Petter Sørensen / DagbladetVis mer

Roy Jacobsen
Alder: 58
Tittel: «De usynlige»
Hvor lang tid har du brukt på å skrive boka? - Jeg har egentlig lyst til å si at begynte i 1963. Det er en historie jeg har hatt i hodet lenge, men som jeg aldri har funnet enn form på. For halvannet år sida, nesten to, begynte jeg å tenke at jeg hadde funnet en slags stemme. Men selve skriveprosessen har tatt omtrent halvannet år.

Les et utdrag fra «De usynlige» her.

Når Dagbladet ringer står Roy Jacobsen på en liten øy langs helgelandskysten.

- Hører du meg ålreit nå? Bra, da veit jeg at det er dekning her. Det er fint å vite.

Jacobsen fikk sitt virkelig store gjennombrudd med boka «Seierherrene» i 1990, som delvis er satt til kystmiljøet langs Helgeland. Nå vender Jacobsen tilbake til det samme miljøet i «De usynlige» som slippes på seinsommeren. Her har Jacobsen bodd i flere år. Han jobba som fisker. Han sier han kjenner miljøet og menneskene. Og boka er inspirert av en virkelig historie Jacobsen fikk høre om da han bodde der.

- Det gjorde inntrykk på meg å høre om hvordan hvordan folk levde i sånne samfunn fram til 60-tallet. Det var tusenvis av øyer med bare én eller noen få familier langs hele norskekysten. Et helt liv på en sånn øy er helt annerledes enn det Robinson Crusoe opplevde da han levde 20 år på sin øy. Det er en form for livskrise som er helt borte, sier han, og fortsetter:

- Det er en livsform som ikke eksisterer lenger, og som er nærmest usynlig i historiebøkene. Hele livsformen gikk til grunne da staten ble bygd. De var ikke seierherrer. Heller ikke tapere. De var ordentlige folk. Et verdig kystproletariat.

I åpninga i boka treffer vi for første gang Ingrid, ei jente som etter hvert får et enormt ansvar.

- Jeg måtte ha en vinklel. En hovedperson, et syn, et ståsted. Da fant jeg i jenta jeg presenterer i åpningskapitlet, Ingrid. Boka er hennes oppveksthistorie. Det skjer dramatiske ting, som gjør at hun får mye ansvar på øya, som blir en barneøy.

- Det er mye som ikke er som det skal på øya. Det er en dramatisk historie. Det er forsåvidt mye skjønnhet og varme også, men mye fortvilelse og drama.

Jabosens romaner har ofte mer enn et snev av historikk over seg.

- Jeg veit ikke hvorfor. Det har noe med meg å gjøre. Jeg har et veldig avslappa forhold til historiske romaner. Det er samtidsromaner i forkledning. En historisk roman er interessant når den sier noe om samtida. Kontrasten mellom nå og da, det er det spennende.