Et vondt mesterstykke

Mest påtrengende i Merethe Lindstrøms bok er beskrivelsen av «oppdragelsesanstalten Stenøy, eller Bastøy, i mellomkrigstiden: En oppbevaringssentral for «forvorpne» gutter i Vergerådets regi.

Eller en tidlig form for konsentrasjonsleir, bygget på tukt og formaning, straffearbeid, lite mat, kalde dusjer, hver og en utstyrt med nummer, ikke navn. Ifølge bestyreren, eller rekor T.D. Anger, er målet å drive guttene til botferdighet. «De sjelsfordervede», som han kaller klientellet sitt, må jakte på løgnene i livet.

Sadister

Forteller så langt er et av ofrene, Kai Christian, som snakker med sin egen stemme. Hans synderegister er at han har mistet sin far under tragiske omstendigheter og hater sin stefar, bonden Larsen. Hatet ytrer seg på forskjellige måter. Stundevis skulker han skolen, napper penger fra stefaren, røker sigarer, drikker brennevin, nokså tilfeldige protestholdninger, som ingen tar seg bryet med å finne ut av. Og han havner helt uforberedt på Stenøy, uten å kjenne spilleregler, under kontinuerlig oppsyn av mer og mindre sadistiske betjenter. En elendighetsbeskrivelse det gjør vondt å lese.

Den andre fortelleren er Johannes Vidnes, en ikke mindre uforberedt lærer, en drømmer, en naiv, livsfjern mann, som først fester seg ved stedets «ustanselige og vedvarende lydløshet». Kanskje har en slags venn, Martin, rett når han hevder at Johannes har et problem, at han ikke kan utstå seg selv og derfor heller ikke kan utstå andre.

Man kunne også si det slik at leseren møter myndigheter, utstyrt med altfor stor og hensynsløs makt, stilt overfor et sikkert velmenende, men blindt vitne.

Spor

Nå er det også slik at Merethe Lindstrøm har lagt ut forsiktige spor til en innebygget konflikt i miljøet, knyttet til en ulykksalig brann og et uoppklart dødsfall, som gjør stanken av løgn til mer enn et problem for «de sjelsfordervede». Det har seg også slik at guttene forskjellsbehandles, enten fordi de vet for mye eller har spilt roller i et intrikat bedrageri.

Leseren oppdager etter hvert at en tidligere elev, usedvanlig dyktig og med en aura av klarsynthet over seg, ikke er nærværende. Men før vi kommer så langt, benytter flokken av gutter med bøyde rygger som tok imot, aldri løftet en finger, aldri protesterte, absurd, men ikke desto mindre åpenbart, selv for den anelsesløse Johannes, en sjelden anledning til opprør. Noen stikker til sjøs, andre, blant dem Kai, gjemmer seg i et fjøs. Mytteriet blir brutalt slått ned.

Og Johannes blir i alle fall så forskrekket at han får sagt opp og reiser fra Stenøy. I bagasjen har han brokker av opplysninger som fører til at han i et anfall av klarsyn plutselig blir handlingsdyktig og tar affære:

Enkeltmennesket mot de mange, et streif av håp i en mørk virkelighet.

Det er Merethe Lindstrøms mesterstykke at hun i språk som spenner fra brutalt realistiske skildringer til borende, forsiktig innlevelse i et kuldskjært