SAMMENLIGNES MED CLINTON: Problemet er at Arbeiderpartiet aldri prøvde å være et klart alternativ, skriver artikkelforfatter. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
SAMMENLIGNES MED CLINTON: Problemet er at Arbeiderpartiet aldri prøvde å være et klart alternativ, skriver artikkelforfatter. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Valg 2017:

Etablissementets tragedie 2.0

Clinton trodde at en upopulær motkandidat var nok til å vinne valget. Det gikk så veldig galt. På mandag skjedde det samme i Norge.

Meninger

Etter det amerikanske valget skrev jeg en artikkel i Dagbladet under navnet etablissementets tragedie. I artikkelen gikk jeg hardt ut mot Clinton-kampanjen, og deres manglende vilje til å mobilisere politisk for å sikre valgseier. Clinton trodde at en upopulær motkandidat var nok til å vinne valget. Det gikk så veldig galt.

På mandag skjedde det samme i Norge. På tross av fremgang for Rødt, SV, SP og MDG klarte de mørkeblå partiene å karre seg til et nytt flertall. Det er ikke fordi Siv Jensen eller Erna Solberg er spesielt populære. Problemet er at Arbeiderpartiet aldri prøvde å være et klart alternativ.

Arbeiderpartiet har en vanskelig jobb med å forklare at de er et parti for vanlige folk, samtidig som de ledes av en mangemillionær. Men det er ikke Aps hovedutfordring. Folk flest er opptatt av at stemmen deres skal ha betydning. Motivasjonen for å møte opp i stemmelokalet er ikke å stemme på den snilleste partilederen. Ambisjoner og konkret politikk, helst en reform eller to er vinneroppskrift for sosialdemokratiske partier.

Reidar Strisland
Reidar Strisland Vis mer

I starten av det britiske valget var det rekordlav oppslutning rundt Labours statsministerkandidat Jeremy Corbyn. Ekstremt forutintatte selskapsstyrte medier hadde i en to år lang kampanje gjort det de kunne for å ødelegge hans navn og rykte. Lenge virket det. Men da Corbyn lanserte Labours valgprogram, og fikk tv-tid til å begrunne politikken snudde alt. I løpet av seks små uker gikk Corbyn og Labour fra rundt 25 prosent oppslutning til 40. Corbyn gikk til valg på renasjonalisering av jernbanen, på at han ville skattlegge de rike, og ansette mange flere i offentlig sektor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om AP bare hadde vært litt mer som før i tida kunne dette valget endt veldig annerledes. I Oslo-politikken har AP vist at man kan vinne valg på å øke skattene, om man viser hva pengene går til og så lenge det fungerer omfordelende. I valgkampen 2017 har AP lovt å kun øke skattene med 15 av de 23 milliardene de mørkeblå har kuttet. Allerede her er de på defensiven, og innrømmer selv at de ikke er så fan av skatt.

AP burde kombinert økt skatt for de som har god råd med reformer og utvidelse av velferdsstaten. En tannhelsereform er for eksempel sårt etterlengta, og ville vært uhyre populær. I stedet blir det fire nye mørkeblå år.

Mens Corbyn i APs søsterparti sjokkerte en hel verden med sin valgsuksess, valgte Støre i Aftenposten i sommer å se til den nyliberale presidenten Macron i Frankrike. Han gikk til valg på å kutte hundretusenvis av offentlige jobber. Corbyn var for radikal for AP, så på den britiske valgdagen var det merkelig nok Rødt som måtte hive seg rundt for å arrangere britisk valgvake i Oslo.

Det er i den økonomiske politikken venstresida virkelig kan mobilisere og utgjøre en stor forskjell. Corbyns “For the many, not the few” viser hvem man er til for. APs “Alle skal med” er like intetsigende som “Vi tror på Norge”. Venstresida er til for å kjempe mot ulikhet og for folk flest. Den ambisjonen var lite synlig i APs valgkamp.

I beste Blair-tradisjon har Støre og co satset på å vinne sentrumsvelgere. Samtidig mister partiet sitt eget grunnfjell. I år har mange gamle AP-velgere stemt Rødt fordi de savner den sosialdemokratiske politikken til AP, og fordi de har sett at Rødt leverer den tydeligste politikken.

Bjørnar Moxnes ble med god margin valgt inn på Stortinget, og vil bli en viktig kraft i norsk politikk. Vi er klare for å sloss innenfor og utenfor Stortingets vegger mot angrepene på uføre, arbeidstakeres rettigheter og for en radikal miljøpolitikk. Valgdagen ble dessverre ikke den jubeldagen den kunne ha blitt. Den ble ødelagt av et AP som ville lite og tapte stort.

Nå må alle vi som er glade i den norske velferdsstaten og ønsker rettferdig fordeling stå på i fire år for å hindre økte forskjeller. Det skal vi klare. Men det er ikke takket være Arbeiderpartiet.