Eter og galle

HVER HØST, hver september, faktisk, rykker noen ut og kritiserer musikken som spilles på norsk radio. Stort sett alltid er det NRK P3 som får unngjelde, som oftest formuleres salvene som en blanding av systemkritikk og personangrep på P3s musikksjef Håkon Moslet, og kritikeren aldri klarer å skjule sin egentlige agenda – at vedkommende, enten det er en artist, produsent eller plateselskapsboss, ikke blir spilt på P3.

HØSTEN 2005 BEGYNTE denne årvisse tradisjon med at P3 ryddet opp i sin DJ-portefølje, og tok Elin «Sunshine» Visters ukentlige kveldsprogram av sendeflaten. Hun slo tilbake og kritiserte P3 for å snevre inn mangfoldet og ikke tørre å satse på «musikk de tror er ’vanskelig’», og fikk snart følge av en armada av kritikere fra små og store plateselskaper i en bredt anlagt artikkel i Morgenbladet. Tittel: «Kong Håkon av Pop-Norge». Ord som «ensretting» og «maktarroganse» ble brukt for å beskrive P3s rolle i Musikk-Norge. P3-musikksjef Håkon Moslet og kanalsjef Marius Lillelien slo på sin side tilbake mot det de mente var et angrep fra «sterke næringsinteresser», aktører som taper penger og anseelse på å ikke bli spilt i statskanalen.

ORDET «MAKTARROGANSE» sto også sentralt i september i fjor, da musiker og radiomann Hans-Olav Thyvold brukte manglende spilling av låter fra «Dans til musikken», en stjernespekket hyllestplate til The Aller Værstes Lasse Myrvold hvor han selv var bidragsyter, som eksempel på at P3 neppe kunne ta sitt løfte om å fronte norsk musikk alvorlig. Hvordan dette enkeltavslaget kunne være tegn på «systematisk maktarroganse», ble ikke noe videre debattema den høsten.

I ÅR ER DET på’n igjen. For en drøy uke siden fremmet en sammenslutning av diverse musikerorganisasjoner krav om å vedtektsfeste at halvparten av musikken som sendes hos allmenkringkaster NRK skal være norsk, et ekko av norskandelskritikken som D.D.E.s Frode Vikan framførte i Dagbladet i januar i år i forbindelse med forhandlinger om TONO-vederlag og -fordelingsprinsipper. Og ikke minst: sist uke kom hiphopgruppa The Jaywalkers og utpekte P3 til en «gubbekanal», retrorockens høyborg, en «siste skanse for kritthvit musikk».

Jaywalkers-kritikken er velformulert, og i motsetning til den tradisjonelle, forurettede tonen som pleier å kjennetegne P3-kritikken, utført med en arrogant snert, presise observasjoner og smarte spissformuleringer. Ikke så rart at de sporenstreks ble invitert til å fylle to timers DJ-sending i helga.

DET MEST INTERESSANTE med Jaywalkers-kritikken er likevel hvordan den sender fem års P3-kritikk «full circle»: i 2003 la P3 om sin musikkprofil, spisset formatteringen og lot A-lista inneholde færre låter som til gjengjeld skulle spilles ofte. P3 skulle være «kidsas kanal», r&b og hip hop fikk mer spilletid på bekostning av og til kollektiv fordømmelse fra et samlet Indie-Norge. Gradvis har andelen urban musikk gått ned, i takt med salgssvikt, negative lytterreaksjoner og «krise for sjangeren i Norge generelt», som musikksjef Moslet formulerer det. At resultatet av dette er et P3 som blant annet fronter mer norsk rock på små selskaper enn på flere år, og hiver inn jukebokslåter fra 70-tallet i miksen, betyr vel egentlig at det samme Indie-Norge som fordømte dem i 2003 nå nå burde komme ut og forsvare P3s musikkprofil. Men det er vel ikke like moro som å klage, det er jo som Michael Krohn pleide å si før han ble et eksempel på forgubbingen av P3: er det ikke deilig å ha noen å hate.