Etikk, butikk og politikk

NÆRINGSLIV: Skal Norge bevare sitt omdømme, kan vi ikke ofre menneskerettighetene på profitten og det politiske spillets alter.

Politikere krever at næringslivet skal vise etisk ansvar. Hittil har verken næringsliv eller politikere vist seg ansvaret bevisst. I Erling Borgens omstridte dokumentar «Et lite stykke Norge» vises bilder som går dårlig overens med vårt eget inntrykk av fedrelandet. Vedlikehold av fangebur på Guantanamo-basen, frakt av våpen til Irak-krigen og produksjon av komponenter til klasevåpen og Hellfire-raketter, samsvarer ikke med vårt selvbilde av Norge som fredsnasjon. Skal Norges omdømme være en «humanitær supermakt» verdig, må vi ha et bevisst forhold til hva Norge, samlet sett, står for. Er vi en nasjon som setter fred og demokrati først? Eller er dette verdier som enkelt ofres på profitten og det politiske spills alter? Vi mener myndighetene nå må gi næringslivet tydelige rammer for å sikre våre forpliktelser overfor etikk og menneskerettighetene, og bevare vårt omdømme.

I KJØLVANNET av avsløringer om internasjonale bedrifters overgrep, fikk vi på 90-tallet et økt fokus på etikk og næringslivets samfunnsansvar. Organisasjoner og forbrukere satte søkelys på flernasjonale selskapers overgrep mot menneskerettigheter og miljø, og til en viss grad vant de fram. Slaver som produserte Triumph-undertøy i Burma, og barn som dyrket tobakk til Prince-sigaretter var ingen god reklame for selskapene. Men selv om Triumph trakk seg ut av Burma, tobakksprodusentene engasjerte seg i kampen mot barnearbeid og pressens oppmerksomhet ble rettet mot slavearbeid, samarbeid med diktatorer og fagforeningsknusing, ble reparasjonsarbeidet relativt begrenset eller feilslått. Næringslivet flytter produksjonen andre steder, og dytter stadig grenser. Det ble også satt i gang storstilte interne kampanjer for økt etisk bevissthet og samfunnsansvar. Denne bevisstheten er åpenbart ikke ferdigutviklet ennå, og er det noe vi har lært, så er det at bedrifter trenger strenge rammer for å ta hensyn som kan gå ut over produktivitet og profitt. Bedriftens ansvar er, per definisjon, overfor eierne, ikke menneskeheten. Det betyr at menneskerettshensyn, vil nedprioriteres så lenge det ikke finnes press fra overliggende politiske krefter eller klare kommersielle fordeler.

I DAG FINNES det en mengde intensjonsprinsipper. Bedrifter kan i dag underskrive erklæringer som FNs Global Compact, og presentere sine fagre intensjoner om å oppføre seg etisk uklanderlig. OECD gir også frivillige retningslinjer. Intensjoner og frivillighet er bra, men problemet er først og fremst at de bedriftene som ikke respekterer retningslinjer ofte får konkurransefortrinn i forhold til de som faktisk opptrer etisk.Sammenlignet med de største internasjonale konsernene, er norske selskaper fortsatt små. Likefullt ser vi at også norske selskaper begynner å opptre som de store flernasjonale selskapene. De konsentrerer seg i økende grad om kjernevirksomhet, flytter sideordnet aktivitet ut i andre selskaper, og investerer og handler i økende grad med land der menneskerettigheter og miljøstandarder står svakt. Pressens avsløringer av miljøødeleggelser og folkeflytting som følge av Norsk Hydros aluminiumsproduksjon i India førte til at prosjektet ble skrinlagt. Anklager om korrupsjon og bestikkelser i Statoil i forbindelse med deres planlagte virksomhet i Iran fikk store konsekvenser for toppledelsen, og i en amerikansk rettssal ble ledelsen i Odfjell-rederiene stilt ansvarlig for prissamarbeid.

DET BLIR STADIG vanskeligere, men også mer nødvendig, å gå opp grensene mellom politikk og økonomi, og mellom myndighetenes, næringslivets og organisasjonenes ansvar. Per i dag finnes det ingen internasjonale avtaler som effektivt regulerer og overvåker bedriftenes virksomhet. FN arbeider med å få dette på plass, men oppfordrer medlemsstatene til selv å utarbeide nasjonale retningslinjer. Norge har fått etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond - utland(oljefondet), og det arbeides med egne retningslinjer for statseide virksomheter. Men til tross for at det er forbrukere, fagbevegelse og frivillige organisasjoner som har presset fram fokuset på etikk og samfunnsansvar, er næringslivet nå nærmest alene med ansvaret for å utforme innholdet i dette samfunnsansvaret. Den norske regjering oppmuntrer næringslivet til frivillig ansvar, men varsler få tiltak og krav for å sikre at menneskerettigheter beskyttes internasjonalt. Vi mener slike oppfordringer må følges opp av klare krav.Derfor må det viktigste tiltaket fra regjeringen nå være å utvikle retningslinjer som reflekterer de internasjonale konvensjonene Norge har ratifisert, og kreve at også norsk næringsliv overholder disse. Regelverket må etablere juridisk ansvar hos selskaper, også for forhold som skjer utenfor norsk jurisdiksjon. Men eksportstøtte, kreditt og beskatning kan også brukes som insentiv for et samfunnsansvarlig næringsliv. Vi ber regjeringen om å sette ned et utvalg for å vurdere juridiske begrensinger og mulige tiltak for å sanksjonere bedrifter som bryter menneskerettighetene. I tillegg ber vi konkret om tiltak for å pålegge bedriftene ansvar for å synliggjøre sitt samfunnsansvar og etiske engasjement i sine årsrapporter. Staten som aktiv eier i norske selskaper bør her gå foran med et godt eksempel.

VI TROR ET nasjonalt overvåkingsorgan vil kunne sikre oppfølgingen av etiske krav og gi innspill til konkrete tiltak overfor spesifikke bransjer og næringer ved brudd. Dette kan være viktig når det gjelder krav til næringslivet på områder der det ikke finnes internasjonale konvensjoner, som for eksempel da det politiske Norge fastslo krigen i Irak som folkerettsstridig, men samtidig lar Wilh. Wilhelmsen frakte amerikansk militært utstyr til krigen i Irak uten at det får konsekvenser. AP, SP og SV stilte selv krav da de var i opposisjon om at det ble opprettet et kontrollutvalg, etter svensk modell, for vurdering av norsk våpeneksport. Etikk har blitt butikk, men ikke minst politikk i internasjonale markeder. Soria Moria-erklæringen sier at kampen for menneskerettigheter skal være en hovedoppgave for regjeringen. Hvor er politikerne?Tegning: Arne Nøst