Etikk for målvakter

I diskusjonen etter sammenstøtet mellom Lillestrøms målvakt og en Start-spiller forrige helg er arven etter Immanuel Kant tydelig. Debatten har også vist at konsekvensetikken står svakt i fotballmiljøet. Det tas for gitt at straff bare er rettferdig dersom Müller med vilje gikk inn for å sette Fevangs helse i fare. I land hvor konsekvenser tillegges selvstendig vekt i etiske vurderinger, er dette bare en del av beslutningsgrunnlaget. Et annet spørsmål de vil stille der er: Hva kan vi utrette med å ilegge straff? Hvilke signaler sender vi ut om vi lar det hele passere?

Et annet påfallende trekk er at de som har forsvart Müller har tydd til såkalte dydsetiske argumenter. De har gått god for karakteren hans, for at han er en person utstyrt med dyder som er uforenlige med bevisst å skade motspillere. Både treneren hans Tom Nordlie og hjelpetrener Frode Grodås har gitt vitnesbyrd om at Müller er en skikkelig person, og dermed høyst sannsynlig ikke kan ha hatt vonde hensikter. Denne tankegangen kan spores tilbake til Aristoteles og antikkens dydsetikk. For tida står denne etikken under sterkt press fra nyere sosialpsykologisk forskning, som viser at ytre omstendigheter påvirker handlingene våre i større grad enn vi liker å tro. Karakteren hos en person synes å være mer skjør og mindre utslagsgivende for handling enn det Nordlie og Grodås antar.

Fevang havnet på sykehus med kraftig hjernerystelse og brudd i kinnbenet, etter et sammenstøt med Müller. I etterkant har diskusjonen dreid seg om hvorvidt målvakten med vilje gikk inn for å skade Fevang, eller om det var et uhell. TV-bildene viser at Müller går opp med knærne høyt hevet. Enkelte eksperter – inkludert erfarne målvakter som Ola By Rise og Thomas Myhre – har karakterisert denne bevegelsen som «unaturlig». Den har etter deres mening ingen funksjon i innhentingen av ballen, noe som styrker mistanken om at Müller har hatt vonde hensikter.

Müller har fått to kampers karantene. Er dette en forsvarlig straff? Debattantene har tatt det for gitt at målvakten bevisst må ha gått inn for å skade Fevang for at sanksjonene skal være rettferdige.

Slik har vi lært å resonnere, helt i tråd med Immanuel Kants moralfilosofi. Den har som grunntanke at det er viljen som bestemmer en handlings moralske kvalitet. En god handling er utført med god vilje, en ond handling med en tilsvarende ond vilje. Vi roser og applauderer den som utfører den førstnevnte handlinger og bebreider og kritiserer utføreren av den sistnevnte. Slike reaksjoner vil likevel bygge på antakelser. Ifølge Kant går det ikke an å være sikker på hvilken motivasjon som egentlig lå bak handlingen, selv ikke for den som har utført den.

Amerikaneren Adin Brown, som vokter målet for Aalesund FK, har et mer optimistisk syn på utøverens mulighet til å kjenne sine egne motiver: «Jeg håper ikke han gjorde det med vilje, og det er det bare en mann som kan si noe om, og det er Müller». På dette punktet vil altså Kant være uenig med Brown, og hevde at muligheten for selvbedrag med tanke på egne intensjoner, kan være store. Müller kan i dag være overbevist om at det hele var et uhell, men det kan være en versjon av hendelsesforløpet som han har dannet seg i ettertid.

I land med en sterkere konsekvensetisk tradisjon enn vi har, for eksempel i Sverige, vil en vurdering av straff trolig kretse mindre omkring motivasjon og mer om hva som kan oppnås ved å straffe. Kan det ha noen preventiv effekt å ilegge Müller noen kampers karantene? Vil det gjøre at han selv og andre målvakter opptrer mer forsiktig når de skal ut i feltet for å fange ballen? Statuerer vi et eksempel som kan påvirke praksis blant målvakter i en gunstig retning? Og hvordan vil det oppfattes blant målvakter om dette får lov til å passere? Vil de tolke det som et signal om at høye knær er akseptabelt? Slike spørsmål har vært helt fraværende i debatten, noe som altså indikerer at også fotballfolket er kantianere her i landet. Fra mitt ståsted gjør dette at vurderingene blir for snevre. Det bør gis større rom for preventive hensyn når det tas stilling til reaksjonsmåter.

Hva så med forsvarstalene som har påpekt at Heinz Müller er en kjernekar, en person med en så solid karakter at det er utenkelig at han bevisst ville gå inn for å skade en motspiller? Hjelpetrener Frode Grodås uttalte på en pressekonferanse at han kjenner Müller så godt at han er overbevist om at det hele var et uhell: «Hvis vi hadde trodd at det var med overlegg, hadde denne pressekonferansen vært for å presentere en ny keeper.» Også trener Tom Nordlie går god for Müller, ut fra sin kjennskap til personen.

Karaktervitnemål som dette bygger på en aristotelisk forestilling om mennesket: En voksen person er utstyrt med en robust personlighet eller karakter, som gjør at han oppfører seg på en forutsigbar og konsistent måte over lengre tid. Å kjenne en person godt innebærer at du vet hvordan denne personen vil agere i ulike sammenhenger. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor vedkommende settes på moralsk prøve. Noen personer er til å stole på når det stormer som verst, andre ikke.

Denne tenkemåten er de siste åra utsatt for en kritikk som bygger på en rekke sosialpsykologiske forsøk. En sentral drøftelse er utført av John M. Doris, i «Lack of Character: Personality and Moral Behavior». Han henviser til undersøkelser som tyder på at mennesker sjeldent er stabilt ærlige, hjelpsomme og hensynsfulle. Tilfeldige aspekter ved situasjonen avgjør ofte om vi gjør det rette eller ikke. For eksempel påvirkes folks ærlighet av om de nettopp har hatt en positiv opplevelse.

I ett forsøk la man igjen penger i returlommen på en telefonautomat. Intetanende personer kom fram til automaten for å bruke den, fant pengene, og stakk dem i egen lomme. Straks etter ble de vitne til at en person mistet noen papirer på gata. Personer i en annen gruppe ble også enkeltvis utsatt for situasjonen hvor papirene ble mistet. Gruppen som fant penger, besto av 16 personer. Av disse var det 14 som hjalp til med å plukke opp papirer. Det var 25 personer i gruppen som ikke hadde hatt den positive opplevelsen av å finne penger. Av disse var det bare 1 som bøyde seg ned for å hjelpe.

Dette og liknende forsøk rokker ved troen på at en persons karakter er robust og stabil. Tilfeldige trekk ved en situasjon kan påvirke hvordan den enkelte oppfører seg, kanskje i større grad enn det er behagelig å ta inn over seg. Derfor er verdien av Grodås og Nordlies karaktervitnemål begrenset. En fotballspiller på toppnivå er utsatt for et kolossalt press under en kamp, og intense følelser som irritasjon, sinne og aggresjon kan utløse handlinger som ikke står i forhold til hvordan personen oppleves utenfor banen. Dette er ikke ment som noe forsvar for aggressive handlinger, men som en skisse til forklaring. Under slike vilkår er det viktig at sanksjoner og straff utmåles med henblikk på konsekvenser, ikke bare på om det kan godtgjøres at personen handlet med ond vilje eller ikke. Fravær av straff er også en reaksjon, som forteller noe om hvordan beslutningstakeren ser på farlig spill.
«Karakteren hos en person synes å være mer skjør og mindre utslagsgivende for handling enn det Nordlie og Grodås antar.»