TEST: En fransk atomtest ved Mururoa-atollen.i 1971. Frankrike var et av landene Norge forsynte med tungtvann til atomforskning. Foto: AFP
TEST: En fransk atomtest ved Mururoa-atollen.i 1971. Frankrike var et av landene Norge forsynte med tungtvann til atomforskning. Foto: AFPVis mer

Etikk i krig og fred

Tungtvannet og atomkappløpet

Meninger

Søndag går siste del av NRKs serie om tungtvannet. Hvordan gikk det etter krigen, og hvordan forholdt de seg til atomalderen, de som skapte den?

Tungtvannsaksjonen i februar 1943 har gått ned i historien som en av de frekkeste, best gjennomførte og mest heroiske sabotasjeaksjonene under andre verdenskrig.

Bakteppet var så dramatisk som noe bakteppe kan bli. Kampen om verdensherredømmet; inngangen til atomalderen; gryende forestillinger om kjernefysisk apokalypse, blant de som visste.

«Alt er forandret», sa Einstein. «Vi må tenke på en helt ny måte for å overleve». Det var midt oppe i dette største av alle storpolitiske sus at tungtvannsaksjonene fant sted. Den nitide planleggingen, den eksepsjonelle dristigheten og det usedvanlige motet for hindre utviklingen av tyske atomvåpen brakte «The Heroes of Telemark» verden over på sjumilsstøvler.

Betydningen av sabotasjen skulle som kjent vise seg å ligge på et annet og mindre dramatisk plan enn man først trodde. Tyskerne oppga tanken på egne atomvåpen i 1942, før sabotasjeaksjonene begynte, men det visste man ikke sikkert den gangen. Så det forringer ikke den forbilledlige innsatsen.

I etterkrigstiden ble innsatsen for å forhindre det «verst mulige» til planlegging for det «verst mulige».

Omgitt av utstrakt hemmelighold og mistenksomhet førte denne tankegangen til et kjernefysisk rustningskappløp som må karakteriseres som sinnsvakt i ordets egentlige, bokstavelige forstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som er riktig i krig kan imidlertid være uklokt i fred. Rustningskappløp har ikke alltid ført til krig, men svært ofte har det endt på den måten. Slik sett var avviklingen av den kalde krigen - på en overraskende udramatisk måte - skjebnens håndslag til oss mennesker. Vi fikk en ny sjanse.

Hvordan gikk det med den norske tungtvannsproduksjonen? Den fortsatte inn på 1980-tallet og ble en problematisk historie. Av de ca 450 tonnene vi produserte, gikk drøyt halvparten til atomvåpenproduksjon i 4 land: Frankrike, England, Israel og India. Ansvaret lå hos våre lisensgivende myndigheter. Mangelen på påpasselighet var stor i kontrast til den heroiske innsatsen under krigen. Samtidig er tungtvannets historie gjennom etterkrigstida også en påminnelse om hvor vanskelig det kan være å holde sin sti ren når man sitter på strategisk viktige varer som andre stater setter alt inn på å skaffe seg ut fra såkalte vitale nasjonale interesser.

Og hvordan gikk det med deltakerne i Manhatten-prosjektet. Hvordan forholdt de seg til atomalderen, de som skapte den?

Sir Joseph Rotblat, som fikk Nobels fredspris i 1995, begynte sin beretning med å understreke at «våre håp og vår frykt, våre beslutninger og handlinger, er påvirket av et utall små begivenheter som influerer hverandre hele tida. Derfor kan hver enkelt av oss reagere forskjellig under det samme sett av betingelser. I Los Alamos gjorde hver deltaker sine egne unike erfaringer».

Mennesker er komplekse skapninger, ressurssterke individer ikke minst. Sterkere kan ikke en advarsel mot generaliseringer uttrykkes. For Rotblat var tanken på å bruke sine kunnskaper i ødeleggelsens tjeneste en uhyrlig tanke. Men han overbeviste seg selv om at den eneste måten å stoppe tyskerne på var å skaffe egne atomvåpen og på den måten avskrekke dem fra å bruke sine.

I ettertid ble han selv blant de første til å påpeke det tåpelige i denne tankegangen. Den ville ikke ha virket mot Adolf Hitler. Hans siste ordre fra bunkeren i Berlin kunne blitt å legge London øde og slik gå ned i sin egen versjon av Gøtterdammerung.

Rotblat forlot Manhatten-prosjektet i 1944 etter at General Groves, den militære og administrative lederen av det, hadde gjort det klart at addressaten ikke lenger var Tyskland. Formålet var å få et nakketak på sovjetrusserne. Dette tok Rotblat hardt. Russerne ofret mer enn noen andre allierte for seieren over nazi-Tyskland. Da det dessuten var klart at det tyske bombeprosjektet ikke ble videreført, reiste Joe Rotblat tilbake til England, med munnkurv.

Hvordan forholdt de andre seg?

Mange lot seg styre av sin vitenskapelige nysgjerrighet. De var ivrige etter å se hvordan teoriene og kalkylene ville virke i praksis, og utsatte sine spørsmål om hvordan bomben skulle brukes til etter at den første testen i Alamogordo var unnagjort.

Andre utsatte sine etiske og politiske spørsmål enda litt til, med den begrunnelse at hvis bomben kunne få en snarlig slutt på krigen med Japan kunne det spare mange amerikanske liv. Som kjent var Stillehavskrigen svært brutal. Først når freden var gjenopprettet kunne man diskutere hva som burde gjøres med bomben, for å hindre videre bruk av den.

Atter andre var enige i at prosjektet burde ha blitt stoppet da det ble klart at bomben ikke spilte noen rolle for seieren over tyskerne, men gikk ikke ut med noe personlig standpunkt av frykt for at det ville skade deres karriere.

Men disse deltakerne - alle mennesker med en sosial samvittighet - utgjorde bare et mindretall. Flertallet hadde ingen moralske skrupler. De overlot til andre å bestemme hvordan resultatet av deres arbeid skulle brukes.

Trolig er situasjonen noenlunde den samme i dag, i land hvor militær forskning og utvikling drives i stor skala.

I krigstid har de etiske overveielsene særlig kummerlige kår. I 1943 skrev Robert Oppenheimer til Enrico Fermi om å forgifte mat med radioaktivt strontium: «Vi bør ikke satse på dette med mindre vi kan forgifte nok mat til å ta livet av en halv million mann».

I fredstid ville de samme forskerne sikkert ha betraktet en slik tanke som barbarisk. Men i krigstid ble den seriøst overveid, og formodentlig forlatt fordi den var teknisk ugjennomførbar.

Rotblat ga følgende personlige oppsummering: «Dette spørsmålet fortsetter å plage meg: har vi lært nok til ikke å gjenta de mistakene vi gjorde den gang? Jeg er ikke engang sikker på meg selv. Det er som om våre moralbegreper blir kastet over bord når militære operasjoner starter. Vår primære oppgave må derfor være å unngå kjernefysisk krig, for i en slik krig vil ikke bare moralen, men hele vår sivilisasjon forsvinne».

Den mest overbevisende måten å unngå atomkrig på er å arbeide for en kjernevåpenfri verden. Dette er også norsk og mange andre lands politikk, med varierende kraft bak.

Etter den kalde krigens slutt er det gjort store framskritt, men nå har nedrustningen stoppet opp. Noen arsenaler moderniseres mens andre vokser. Og ser vi nærmere på stormaktenes posisjoner og på forholdet mellom dem, gir det liten grunn til optimisme. Utgangen på atomalderen er fortsatt uviss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook