VINDKRAFT: Forskningen på offshore vind kommer til å vokse og sannsynligvis bety mye i årene framover, tror kronikkforfatteren. Denne parken ligger utenfor danskekysten.
 Foto: Lars Laursen / NTB Scanpix<div><br></div>
VINDKRAFT: Forskningen på offshore vind kommer til å vokse og sannsynligvis bety mye i årene framover, tror kronikkforfatteren. Denne parken ligger utenfor danskekysten. Foto: Lars Laursen / NTB Scanpix

Vis mer

Etikk kan ikke outsources

Det er på tide å ta en skikkelig debatt om hvordan forskningsmidler prioriteres i klimaendringenes tid.

Meninger

Vi får stadig mer kunnskap om menneskets påvirkning på atmosfæren, økosystemer, og hele verdens klima. Sommertemperaturene i Norge kan kanskje variere, men det er allerede klart at 2016 står for nye varmerekorder med alt det innebærer av tørke, flom og skader på landbruk og byer. Det er vi som er unge i dag og våre etterkommere som skal leve med de avgjørelsene dagens ledere tar. Her har universitetene og forskningsmiljøene en nøkkelrolle de ikke tar på tilstrekkelig alvor.

PHD-STIPENDIAT: Ragnhild Freng Dale.
PHD-STIPENDIAT: Ragnhild Freng Dale. Vis mer

Historien om petroleumsdebatten fra 2013 er kanskje kjent for noen, da studenter og forskere ved Universitetet i Bergen (undertegnede inkludert) lagde debatt om forskningens etikk. Vi spurte hvorfor universitetet skal samarbeide med et petroleumsselskap som Statoil, når forskningen de finansierer bidrar til mer kunnskap om å utvinne en ressurs vi strengt tatt må venne oss av med fortest mulig. Samtidig dirigerer det oppmerksomhet, kloke hoder og andre midler bort fra fornybare alternativ og muligheten til å satse på disse.

Det ble debatt, og De nasjonale komiteene for forskningsetikk (NENT) flyttet den til et nasjonalt plan og krevde svar fra alle universitetene. NENT konkluderte med at «det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål, som Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås.». I 2016 er det fortsatt et godt stykke igjen.

Ved UiB har Akademia-midlene fra Statoil i ettertid gått til forskningsprosjekter for omstilling og fornybar energi, men først etter mer debatt og kritikk mot programstyret. UiT vurderer i disse dager å lage etiske retningslinjer for forskning, men er samtidig pådriver for økt utvinning gjennom petroleumssenteret ARCEx. UiO og NTNU anser det ikke som formålstjenlig å lage en oversikt over hvor mye penger de bruker på petroleumsforskning sammenliknet med andre områder. Nesten alle peker på staten og bevilgende myndigheter i stedet for å ta ansvaret selv.

Det er kanskje behagelig å slå seg til ro med at petroleumsprogrammene i Forskningsrådet er knyttet til målene i regjeringens strategiplan for Olje og gass i det 21. århundre (OG21). Strategien skal realiseres ved å få «oljeselskap, universitet, forskningsinstitusjoner, leverandørindustrien og styresmaktene til å samarbeide om å utvikle en felles nasjonal teknologistrategi for olje og gass». Det er selvsagt noe universitetene som offentlige institusjoner må forholde seg til, men det samme kan sies om klimasatsinger og ikke minst forskningens innsikt i konsekvensene av aktiviteten.

Dermed forblir de overordnede spørsmålene de samme: Hvorfor satser vi fortsatt tungt på petroleumsforskning, tross store og fine ord om omstilling? Hvis vi ser på størrelsen på pengesekkene er det faktisk mer penger som går til forskning på ikke-fornybare energikilder enn til fornybar energi over statsbudsjettet, når karbonfangst- og lagring regnes med. Petroleumsselskapene har styre- og ledelsesverv i forvaltningen av disse områdene i Forskningsrådet, og påvirker dermed fra alle sider av bordet. Er det egentlig i samfunnets (og universitetenes) interesse at det skal være sånn?

I en mye omtalt artikkel fra 2015 undersøkte forskere ved University College London (McGlade og Ekins) hvilke av de fossile ressursene som må bli liggende for å begrense den globale oppvarmingen til maksimum to grader. Den arktiske oljen sto på listen over det som ikke bør utvinnes. Dette dreier seg blant annet om tilgjengelighet og kjent teknologi, og kan argumenteres for uavhengig av om man ser på Arktis som et spesielt sårbart område eller ikke. Etter at COP 21-møtet i Paris skjerpet ambisjonene til en temperaturbegrensning på 1,5 grader, må enda mer av de fossile ressursene bli i bakken. Da er det tette samarbeidet med industrien som tjener penger på utvinning av nettopp disse ressursene en tvilsom allianse.

Vel skal man ha samarbeid mellom universitet, næringsliv og samfunnet for øvrig, men forskningsinstitusjonenes rolle er ikke først og fremst å levere kunnskap til næringslivet - selv om vår tid ser ut til å prioritere dette høyere enn annen forskning. Selv forskningsrådets direktør, Arvid Hallén, tyr til denne tenkningen når han skriver at bærekraftige løsninger handler om omstilling til et «samfunn og næringsliv med grønn vekst», uten å problematisere verken vekstretorikken eller koblingen til næringslivet.

I samme artikkel, som sto på trykk i Plan i begynnelsen av 2016, lovpriste han regjeringens tiltakspakke for arbeid, som har «gitt økt aktivitet mot petroleumsområdet, i bedriftenes forskningsbaserte innovasjonsarbeid og styrket kommersialiseringsaktiviteten ved universitetene». Da burde varsko-lampene blinke.

Selvsagt kan man ha to tanker i hodet samtidig, men handling forutsetter alltid valg. Både forskningsinstitusjonene og de som tilrettelegger for dem må forholde seg kritisk ikke bare til hvorvidt Norges videre petroleumssatsing bryter med føre var-prinsipp og klimakunnskapen, men også til omstillingsretorikk som ukritisk priser grønn vekst som en udiskutabel faktor. En reell endring i den skalaen vi trenger krever en dypere, tverrfaglig diskusjon om hva omstilling og bærekraft er, og hvordan de skal gjøres gjeldende slik at vi holder temperaturøkningen under 1,5 grader.

For det koker egentlig ned til dette: i ei tid da kunnskapen om klimaendringene viser så klare forbindelser mellom menneskelige utslipp og en oppvarming som truer vår eksistens på kloden, har universitetene et selvstendig ansvar for å legge bærekraft til grunn for all virksomhet. Etikk og samfunnsansvar kan ikke «outsources» til vitenskapsteorien eller til nasjonale komiteer - de kan bare gi pekepinner. Ansvaret har universitetene selv, hvis de skal leve opp til idealet om å være åpne arenaer for forskning, ny viten, faglig uenighet og en fri institusjon vi har tillit til som kunnskapsutvikler.

Bevisste veivalg er derfor ikke politikk, men et ansvar som følger med kunnskap. Pengene og prioriteringene må gå til å sikre framtida i et avkarbonisert samfunn. Hele universitetet - fra studenter til forskere og vitenskapelige så vel som andre ansatte - må være med og dra det lasset.

Kronikken er en forkortet versjon av en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift: «Veivalg for universitetene i klimaendringenes tid», hvor det også finnes en fullstendig referanseliste.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook