Etnisk gresk

Norsk språk har ord for det meste, vi klarer bare ikke å bruke dem.

DET ER BARE TO

slags folk, sjøfolk og kvinnfolk, sa vi i mannskapsmessa på «Rosita». De av oss som snakket norsk. Det var ikke mange, og det blir færre på land også. For ei stund siden så jeg en professor på fjernsynet som sa det var fire eller fem folk til stede på et møte. Det må da ha vært fryktelig trangt, tenkte jeg. Et folk er som regel på minst en million. Men vi skiller ikke lenger mellom folk og enkeltmennesker. Det er kanskje ikke så nøye. Vi skjønner jo meningen, og det er jo den språket skal uttrykke. En kollega i et ukeblad fortalte at han hadde fått et manuskript fra en reporter om et ran. «Gjerningsmannen løp fra stedet med en legeliknende koffert,» sto det. - Leserne skjønner hva jeg mener, sa journalisten.

JOURNALISTER SIER

gjerne det når desken har innsigelser, og med fare for å få forkludret denne artikkelen, vil jeg uttrykke litt tvil om språkkunnskapene på desken er bedre enn ellers i redaksjonene. Reportere og redigerere tar seg sjelden tid til å veie sine ord med tanke på annet enn injurieloven. Nyansene blir ofte borte, men det er nesten verre å se hvor raskt unøyaktigheter i talespråket smitter over til nyhetsspråket. Tidsadverbet «da» er stort sett forsvunnet på norsk. Vi sier og skriver når . Den gang da, hver gang når , sa min lærer på folkeskolen, men han var et unntak. Han kunne prosentregning også.

MAN BØR IKKE

bruke tid på å irritere seg over språket. Det var en spesialøvelse for lektorer og folk fra Oslo vest som fikk høyt blodtrykk av nynorsk og a-endinger i NRK. Det var den tida da delegatene på landsmøtet i Noregs Mållag ikke hadde pakket ut av kofferten før de vedtok den første avskyresolusjonen mot NRK. Språkdebatten døde uten savn og er nå redusert til krangel om et nynorsk navneskilt i Oslo. Dessverre døde språkrøkten sammen med debatten. Det kan skyldes at dagens medieuttrykk er bildet, og at det gir seg utslag i mindre vekt på ordene. Vi bruker ord som ikke betyr noe.

GJERNINGSMANNEN

var av etnisk opprinnelse, sier de i NRK, og en leser ringte meg og spurte hva de mente med det, for ordet alene betyr ikke noe. Det er et adjektiv til folkeslag eller rase, og vi er alle av en eller annen etnisk opprinnelse. Det er som om vi er blitt redde for vårt eget språk, spesielt når det gjelder rase. Gjennom mange år var det tabu å skrive at en forbryter var en av våre nye landsmenn. De skulle ikke stigmatiseres, men det førte bare til at journalister utviklet en egen kode. Det siste ordet er etnisk. Jeg er selv dømt i Pressens Faglige Utvalg for å ha skrevet sigøyner, men det var før noen av dem stakk av med 20 millioner fra Norges Bank. I dag er alle andre enn oss urinnvånere etniske. Etnisk musikk, sier de. Lurer på hva Myllarguten hadde sagt til det.