I vår forskning om norskhet blant elever på videregående skoler, finner vi usikkerhet om hva det etnisk norske er. Og frustrasjon over at uttrykket brukes uten å defineres, mens det ilegges ullent innhold, med ekskluderende effekt.

Ungdommene mestret å diskutere akkurat dette: Kan det «etnisk norske» være genetisk definert? Og hva betyr det for Anita, som har en mor som ble adoptert fra Sør-Korea, eller Nabeel som har besteforeldre som kom til Norge fra Pakistan på 70-tallet og en mor som kom til Norge som barn, eller for Justyna som kom til Norge fra Polen som 4-åring? For det gir liten mening for Maria, at hennes barndomsvenninne defineres ut. De to har jo vokst opp sammen. Deres erfaringer er naturlig nok både like og ulike – slik det alltid er mellom barn som vokser opp i ulike familier, med ulik økonomi, tro eller politisk ståsted.

Elevene beskrev ikke seg selv som etnisk norske, men som norske. Den nasjonale identiteten knytter 16- og17-åringene sammen, om enn på ulike vis. Oppslutningen om en genetisk definert etnisk norskhet, som en meningsfylt størrelse, var veldig lav blant de nesten 300 elevene i vår studie, selv om den også finnes. Det politiske landskapet, med et uavklart forhold mellom det (etnisk) norske som foranderlig, og som en absolutt størrelse basert på avstamning, preger også dagens unge.