Etnisk rensing må stanses nå!

Av nesten 7 millioner albanere på Balkan utgjør 1,9 millioner i Kosova (Kosovo på serbisk) mer enn 90% av en befolkning som styres av en minoritet av serbere og montenegrinere.

Albanerne ble i 1913 tvunget inn i en situasjon de aldri har akseptert, og av historiske og politiske grunner har de vært usynlige i europeisk politikk, omgitt av uvitenhet, fordommer og hat.

På den etnisk, språklig og religiøst komplekse Balkanhalvøya har nasjonene ofte manipulert sin historieskrivning for å rettferdiggjøre sine territoriale krav. Albanske og andre forskere hevder at albanerne stammer fra illyriene, et av de eldste folkene på Balkan sør for Donau. Dardanerne, en av stammene, skal ha levd i det som er dagens Kosova. Slaverne, bl.a. serbere, spredde seg langsomt fra Sentral-Europa ut over Balkan hvor de slo seg ned på 600-tallet e.Kr. Urbefolkningene trakk seg mot kystene, eller opp i fjellene. Serbiske historikere hevder disse folkene enten ble utryddet eller assimilert, at dagens albanere er «albaniserte» serbere eller et helt nytt folk. Men albansk er et selvstendig utviklet indoeuropeisk språk som ikke har noen forbindelse med slavisk.

Fra 1100-tallet utvidet serberne sitt område til hele Balkan mellom Donau, det nordlige Hellas og kysten ved Adriaterhavet. Det nådde sin høydepunkt under Stefan Dusjan 1331- 55, men falt sammen etter hans død. Erkebiskopen av Peja (Pec) ble ortodoks patriark og klostre som Peja, Decani og Gracanica ble bygget. Forestillingen om Kosovo som den serbiske nasjonens «vugge» tar ikke hensyn til at ortodokse albanere levde i området, og overser helt kravene og rettighetene til dagens majoritet - albanerne.

Det osmanske riket begynte å okkupere Balkan omkring 1350 og slagene på bl.a. Kosovo Polje i 1389 og erobringen av Konstantinopel år 1453 utslettet den europeiske motstanden. Serberne minnes fortsatt tapet på Kosovo-sletta som det traumatiske vendepunktet i deres historie, uten å erkjenne at styrkene på begge sider bestod av flere nasjonaliteter.

Balkan var okkupert i mer enn 500 år, og tyrkerne gikk hardt ut mot de «mindreverdige» ikke-muslimene: sønnene ble tatt ut til militærtjeneste, landområder ble konfiskert og tunge skatter finansierte krigene. Majoriteten av albanerne konverterte, i hovedsak av økonomiske grunner, til islam mellom 1600- og 1800-tallet. På slutten av 1600-tallet søkte albanerne seg fra fjellene i nord ned til slettene, plaget av hungersnød. Serberne hevder imidlertid at tyrkerne oppmuntret albanerne til å drive ut flere hundre tusen serbere, for selv å kunne kolonisere Kosova.

Oppløsningen av det osmanske riket innledet en blodig frihetskamp blant Balkans folk. Inspirert av tysk nasjonalisme reagerte også albanske intellektuelle og den i 1878 organiserte Prizren-ligaen ledet til albanernes endelige frigjøring fra tyrkerne i 1912. De grusomme Balkankrigene førte til stormaktenes intervenering ved Londonkonferansen i 1913, områdene med albansk majoritet ble delt og halvparten av albanerne ble, mot sin vilje, boende utenfor selve Albania.

Kosova ble integrert i kongeriket som i 1929 ble proklamert som «Jugoslavia» (Sydslavernes rike), dominert av serberne. Forsøk på opprør ble slått ned og albanerne ble betraktet som ville og usiviliserte. De levde under uverdige forhold uten menneskerettigheter og bruk av albansk var forbudt. I 1937 erklærte Vasa Cubrilovic at albanerne skulle skremmes vekk med umenneskelig behandling og de muslimske «tyrkere», 200 000 albanere, ble sendt «tilbake» til Tyrkia.

Italienerne okkuperte Albania i 1939, deretter Kosova og i 1943 marsjerte tyskerne inn. De tillot albanerne å bruke sitt eget språk og ga makt til albanske ledere. Men kommunistene i Jugoslavia lovte albanerne selvstyre etter krigen, og albanerne allierte seg med Titos partisaner mot okkupantene. I 1945 ble den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia proklamert, men løftene om albansk selvstendighet ble brutt. Innenriksministeren Rankovic begynte isteden å terrorisere albanerne: tusener ble trakassert, mange henrettet og Rankovic selv ble avskjediget i 1966.

Demonstrasjoner i Kosova i 1968 førte til allmenn liberalisering og reformer m.h.t. utdanning og medier på albansk. Kosova ble autonom provins i 1974 og den albanske minoriteten i Jugoslavia ble ikke-slavisk majoritet i Kosova, hvilket skapte konflikter. Offentlig ansatte skulle bruke majoritetens språk, og Kosovas serbere og montenegrinere følte seg diskriminert på ulike områder. Det forekom etnisk diskriminering, men serbere og motenegrinere forlot også den fattige provinsen av økonomiske årsaker.

Vinteren 1981, året etter Titos død, utbrøt uroligheter i Kosova, med krav om republikk. De serbiske myndighetene grep inn meget hardt og 7 000 albanere ble arrestert, angivelig for å være «nasjonalister, separatister og terrorister». Det Serbiske Akademiet ble et arnested for storserbiske ambisjoner, og påstander om folkemord mot serbere i Kosova ble utnyttet av Slobodan Milosevic da han ble president i Serbia i 1987. Men Milosevic var ikke opptatt av menneskerettigheter. Gjennom utstuderte trusler mot lokale parlamentarikere ble autonomien opphevet i mars 1989, og serberne tok makten for å utvide Serbias territorium.

Kosova har deretter hatt en apartheidliknende tilstand. 350000 kosovaalbanere har flyktet og like mange er gjestearbeidere i utlandet. Gjennom etnisk rensning har myndighetene prøvd å utslette sporene etter albansk historie og kultur: Albanske minnesmerker og gatenavn er byttet ut med serbiske, museer, arkiver og biblioteker er tømt, historiske og andre bygninger er blitt revet eller omdisponert til bolig for serbere osv. - Listen over mishandlede, torturerte og drepte albanere er uendelig lang. Tusener har fått urimelig harde straffer for reelle eller påståtte «kontrarevolusjonære og statsfiendtlige» aktiviteter, andre for besittelse av albanske bøker eller flagg, for deltakelse i møter o.l. Etter serbernes okkupasjon av Kosova i 1989 måtte de albanske lærerne undertegne en lojalitetserklæring om bruk av serbisk læreplan i skolen. De omtrent 27000 lærere som nektet da det ble forbudt å undervise på albansk, mistet sine jobber. Men underviser fortsatt i albanernes egne, private skoler. Under konstant trakassering av serbisk politi har lærere blitt torturert og drept, og elever blitt banket opp. Etter utestenging fra det offentlige helsevesenet har albanske leger bygget opp et eget, og albanere i private eller offentlige stillinger har blitt erstattet av serbere.

Ibrahim Rugova - kosovaalbanernes valgte, men ikke anerkjente president - har siden 1992 drevet en ikkevoldslinje mot serberne. Hans forsøk på å få anerkjennelse for kravet om selvstendighet for Kosova avvises kontant, og han har mistet mye av sin troverdighet. Andre albanske grupper krever en selvstendig republikk innen Jugoslavia. Det forbauser ikke at en voksende utarming av den albanske befolkningen under syv års venting, med en politikk basert på ikkevold og myndighetenes opptrapping av volden mot sivile, har eksplodert i fanget på vestlige politikere, som i realiteten har lukket øynene. Et resultat av serbernes undertrykkelse og omverdenens likegyldighet er UCK, den hemmelige «befrielseshæren». Etter flere drap på serbisk politi, og serbervennlige albanere, slo myndighetene tilbake med full kraft. Bestialske massakrer på «terroristsentere» i Drenica har resultert i minst 80 døde - menn, kvinner og barn - og politiets beleiring fortsetter. Snikskyttere har tatt over vilkårlige «oppryddingsaksjoner», serbiske bønder bevæpner seg og minst 15 000 albanere har forlatt Drenica.

En konferanse med flere parter, uten betingelser, må arrangeres øyeblikkelig. Albanernes mistillit til serberne er altfor stor, og alene vil de ikke forhandle med myndigheter som fortsatt hevder at dette er Serbias «indre anliggende», men som presset av utlandet kan akseptere en eller annen form for autonomi. Det er uansett ingen vei tilbake, historien har vist at uten en forbedring for albanerne kommer myndighetenes represalier mot dem til å bli mer uhyggelige enn noensinne. For albanerne i Kosova, Makedonia og Albania finnes det i så fall ikke noen annen utvei enn en åpen krig. For dem handler det til syvende og sist om å overleve.