E.T.s slemme slektninger

Teknisk imponerende, men Tom Cruise og marsboerne finner ikke tonen.

FILM: At jorda slår sprekker under føttene på folk, eller at verden raser sammen, er ikke tomme klisjeer i Steven Spielbergs «Klodenes kamp». Det er bokstavelig; han viser at det skjer. At verdens undergang kan ha et visuelt uttrykk som dette, forekommer ikke usannsynlig.

Mye er usannsynlig i Spielbergs 2005-filmatisering av H.G. Wells\' sciencefiction-historie fra 1898. Balansegangen mellom ting som «kunne ha skjedd» og det rene skjære tullet er hårfin, og Spielberg faller noen ganger ned fra den stramme linen. Grøfta han faller i heter sentimentalitet.

Dårlig far

«Klodenes kamp», slik den har vært presentert både som Orson Welles\' hørespill på 1930-tallet og Byron Haskins film på 1950-tallet, er ingen lys «E.T.»-his-torie. Den er mørk, truende og farlig. Akkurat disse stemnin-gene formidles ikke helt overbevisende i den nye versjonen.

Tom Cruise imponerer ikke som redd far. Spielberg-versjonen ser marsboernes dødbringende invasjon fra ståstedet til den fraskilte bryggearbeideren Ray Ferrier (Cruise). Han skal være weekendpappa for tenåringssønnen Robbie (Justin Chatwin) og lillesøsteren Rachel (Dakota Fanning). Papparollen er ikke hans glansnummer. Begge barna og ekskona har lite mer enn lett oppgitthet til overs for ham.

Teatralsk

Men weekenden skal bli ganske annerledes enn planlagt, for å si det mildt. Voldsomme lynnedslag og elektromagnetisme så sterk at den slår ut både strøm, telefoner og bilmotorer, innvarsler katastrofene som skal komme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Underveis i den stadig mer oppskrudde rekken av spektakulære masseødeleggelsesscener er det altså at Ray skal komme til å utvikle et sterkt beskyttelsesinstinkt overfor sine forsømte barn.

Tenk det. Her er panikkscener der han midlertidig mister kontakten med ett av barna, hvor Tom Cruises tolkning er et slags tenksomt føleri som virker kunstig teatralsk.Den som derimot overbeviser stort er lille Dakota Fanning. Hun er en gjenganger i nyere skrekkfilmer, men likevel klarer dette barnet med de skrekkslagne, vidåpne øynene å skape en ny og helstøpt figur her. Rachel har et redselsskrik som går gjennom marg og bein og som virker temmelig adekvat i dette trusselbildet.

Tripoder

De invaderende utenomjordiske styrkene er i utgangspunktet imponerende laget. Det er gigantiske tripoder, maskiner på tre bein, som tilintetgjør både mennesker og bygninger med strålevåpen i løpet av sekunder.

Teorien er at marsboerne har lagt dem under jorda for tusener av år siden, og siden ventet på den rette anledningen til å aktivere dem ved hjelp av lynsignaler. Når de gjør sin entré som masseødeleggende giganter, er det lett å leve seg inn i rollen som liten nasjon invadert av et gigantisk, avansert militærapparat, uten at Spielberg trekker noen åpenbare politiske paralleller.

Massescenene som følger er filmatisk storslagne. Tusener av mennesker som evakueres til fots langs biltomme motorveier, voldsutbrudd når mobben oppdager en bil som er kjørbar, trengselen for å få plass på en bilferje, militærstyrker som forgjeves forsøker å holde uhyrene tilbake osv. er medrivende. Filmet i fugleperspektiv virker krigen tilnærmet realistisk.

Nærkampene, dvs. når far og barn leker katt og mus med fienden, blir i denne sammenhengen noe av en nedtur. Vesenene som stiger ut av krigsmaskinene, minner - unnskyld meg - om E.T. på en dårlig dag. Selv Disney kunne ha tålt disse marsboerne.

BESKYTTENDE FAR: Tom Cruise som pappaen til Justin Chatwin og lillesøsteren Dakota Fanning.