Ett år med Kyoto

MILJØ: I historiebøkene vil Kyoto-avtalen dessverre stå igjen som en av de større kollektive flausene menneskeheten har begått.

Kyoto-avtalen ligner stadig mer på en gigantisk feiltakelse. Avtalen virker dessverre mer som en sovepute enn som et insitament for politikerne som har ansvar for å oppfylle den. Som de flest vel vet, nærmer vi oss stupet. Det synes å være en slags enighet om at det finnes to mulige løsninger på problemene vi har rotet oss opp i; 1: En total omlegging av vår levevei, eller den mer realistiske 2: Storstilt satsing på utvikling av såkalt «miljøvennlig teknologi», og omlegging til en «grønn økonomi». Selv om intensjonen nok var god, etterlater Kyoto-avtalen ingen troverdige ambisjoner eller visjoner i retning av løsning nummer én. Og for løsning nummer to virker den merkverdig nok å være mer av et hinder enn en katalysator.

ALTSÅ: MÅLET OM å redusere utslippene av drivhusgasser med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivå er milevidt unna de endringene alle oppgående vitenskapsfolk mener er nødvendige. Hvis avtalen er ment å være et forsøk på å forhindre de spådde klimaforandringene, er den i beste fall patetisk. Hvis den er ment å være et første steg mot en bærekraftig menneskekultur på kloden vår, er den i beste fall et dårlig forsøk. Slik situasjonen står i dag er det ikke engang enighet om hvordan det første lille steget skal tas, ei heller om det er noen vits å ta det. Resultatet av kaoset Kyoto-avtalen har ført med seg er at dagens industriland ikke engang kommer til å innfri de moderate løftene om utslippsreduksjon som er gitt i avtalen. Mye av årsaken er krangelen om utformingen av utslippsmålene. USA nekter for eksempel å ratifisere protokollen så lenge utviklingslandene ikke påtar seg større forpliktelser. Utviklingslandene vil på sin side ha et system hvor hver innbygger på planeten får en gitt utslippskvote. At USA har forpestet kloden i 150 år burde ikke legitimere at hver amerikaner skal få fortsette å forurense mer enn hver inder, er logikken. En prosentvis reduksjon per land, slik avtalen er utformet nå, er derav ikke noe utviklingslandene vil gå med på. Dette har tilsynelatende gitt amerikanerne en unnskyldning for å gi blaffen i hele avtalen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN AMERIKANERNE er i hvert fall ærlige. De fleste av dem mener da også at alt hysteriet omkring klodens forestående kollaps er ganske tåpelig. Hvis dramatiske klimaforandringer faktisk skulle oppstå vil vi klare oss likevel. Mennesket har da alltids klart å krabbe seg over en og annen kneik før, er logikken.De fleste andre steder, deriblant i fedrelandet, snakker man imidlertid varmt om Kyoto-avtalen og «de omfattende forpliktelsene» man har påtatt seg gjennom denne. Samtidig turer man, som amerikanerne, fram nøyaktig som før. Vår statsminister argumenterer for eksempel både varmt for Kyoto, og for at mennesket alltids vil klare å omstille seg, for eksempel ved hjelp av ny teknologi og nye løsninger, dersom en klimakrise skulle oppstå. Altså en politisk helgardering. At den i beste fall er dypt uetisk er det bare miljøbevegelsen som gidder å konfrontere ham med. I praksis fortsetter derfor Norge å være blant verdens største miljøbøller. Samtlige norske partier har økonomisk vekst som sitt mantra. Vi gjør ingenting for å dempe forbruket. Vi gjør ingenting i retning av å skattelegge handlinger som beviselig ødelegger kloden vår. Vi gjør ingenting for å tilrettelegge for eksisterende miljøvennlige alternativer til det bestående. Og vi gjør minimalt for å fremme utviklingen av nye bærekraftige teknologiske løsninger. Samtidig snakker altså så godt som alle våre ledende politikere varmt for internasjonale miljøavtaler. Aller helligst er den som ble undertegnet i Kyoto.

MANGE HADDE NOK håpet at «de omfattende forpliktelsene» som altså trådte i kraft for ganske nøyaktig ett år siden, blant annet ville sette en stopper for norsk oljeboring i nord. Men i Norge som andre steder blir de gode gamle løftene om bærekraftig utvikling lett glemt når man øyner cash i kassa. Man må vel nå dessverre kunne konkludere med at Norge faktisk har tatt en endelig avgjørelse på å ganske enkelt kjøpe oss fri fra «de omfattende forpliktelsene» vi har påtatt oss. Smarte politikere ordnet det nemlig sånn at Kyoto-avtalen tillot handel med utslippskvoter. Norge og andre rike land kan dermed kjøpe seg fri fra «de omfattende forpliktelsene» for en pris som selvfølgelig er langt lavere enn hva det vil koste å: 1. legge om vår levevei, og/eller 2. framtvinge nye teknologiske løsninger og legge om til en grønn økonomi.

KYOTO-AVTALEN framstår i dag som en rotete, uambisiøs og feig avtale som, i likhet med de fleste andre internasjonale avtaler, er utformet på de rike landenes premisser. Selv om de industrialiserte landene til en viss grad faktisk har innrømmet at de har brorparten av skylda for utslippene av drivhusgasser opp gjennom årene, har de gjennom Kyoto-avtalen likevel ordnet det sånn at de med enkelhet kan utnytte fattige lands kvoter til å fortsette å forurense som før. Konklusjonen er at Kyoto-avtalen først og fremst har den funksjonen at den gir politikere verdens beste samvittighet. Bare man stiller seg bak Kyoto har man sitt på det rene. I historiebøkene vil nok avtalen dessverre stå igjen som en av de større kollektive flausene menneskeheten har begått.Inntil videre fortsetter vi altså vår vandring mot avgrunnen.