Ett år med Kyoto

MILJØ: I historiebøkene vil Kyoto-avtalen dessverre stå igjen som en av de større kollektive flausene menneskeheten har begått.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Kyoto-avtalen ligner stadig mer på en gigantisk feiltakelse. Avtalen virker dessverre mer som en sovepute enn som et insitament for politikerne som har ansvar for å oppfylle den. Som de flest vel vet, nærmer vi oss stupet. Det synes å være en slags enighet om at det finnes to mulige løsninger på problemene vi har rotet oss opp i; 1: En total omlegging av vår levevei, eller den mer realistiske 2: Storstilt satsing på utvikling av såkalt «miljøvennlig teknologi», og omlegging til en «grønn økonomi». Selv om intensjonen nok var god, etterlater Kyoto-avtalen ingen troverdige ambisjoner eller visjoner i retning av løsning nummer én. Og for løsning nummer to virker den merkverdig nok å være mer av et hinder enn en katalysator.

ALTSÅ: MÅLET OM å redusere utslippene av drivhusgasser med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivå er milevidt unna de endringene alle oppgående vitenskapsfolk mener er nødvendige. Hvis avtalen er ment å være et forsøk på å forhindre de spådde klimaforandringene, er den i beste fall patetisk. Hvis den er ment å være et første steg mot en bærekraftig menneskekultur på kloden vår, er den i beste fall et dårlig forsøk. Slik situasjonen står i dag er det ikke engang enighet om hvordan det første lille steget skal tas, ei heller om det er noen vits å ta det. Resultatet av kaoset Kyoto-avtalen har ført med seg er at dagens industriland ikke engang kommer til å innfri de moderate løftene om utslippsreduksjon som er gitt i avtalen. Mye av årsaken er krangelen om utformingen av utslippsmålene. USA nekter for eksempel å ratifisere protokollen så lenge utviklingslandene ikke påtar seg større forpliktelser. Utviklingslandene vil på sin side ha et system hvor hver innbygger på planeten får en gitt utslippskvote. At USA har forpestet kloden i 150 år burde ikke legitimere at hver amerikaner skal få fortsette å forurense mer enn hver inder, er logikken. En prosentvis reduksjon per land, slik avtalen er utformet nå, er derav ikke noe utviklingslandene vil gå med på. Dette har tilsynelatende gitt amerikanerne en unnskyldning for å gi blaffen i hele avtalen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer