Anmeldelse, ballett, «Mesteraften: Hvite Netter»

Ett av innslagene er verdt hele billetten

«Mesteraften: Hvite Netter» setter Nasjonalballetten på prøve.

VAKKER: Men anstrengelsene synes for godt i kveldens første innslag. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett
VAKKER: Men anstrengelsene synes for godt i kveldens første innslag. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og BallettVis mer

BALLETT: Som vanlig består programmet av tre balletter når Nasjonalballetten inviterer til Mesteraften, og i sommerens versjon er det én av de tre koreografiene som er verd billetten alene.

FABELAKTIG: "Secus" er kveldens høydepunkt. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett
FABELAKTIG: "Secus" er kveldens høydepunkt. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett Vis mer

«Mesteraften: Hvite Netter»

5 1 6
Hvor:

Den norske opera og ballett

Av:

Nasjonalballetten

Se alle anmeldelser

Studerer gutter

Ohad Naharins fabelaktige «Secus» samler 17 unge, mannlige dansere på scenen, tilforlatelig kledd i bukse og t-skjorte. Snart raser de over scenen i høye hopp og sprang, til drivende rytmer. De er gutter med lopper i blodet, sjarmerende og energiske. De viser seg fram for oss og for hverandre, men i mer flyktige øyeblikk anes sårbarheten: I antydningen av en intimitet med hverandre som det kanskje ikke er rom for, og i bevisstheten på at de blir iakttatt og vurdert. «Secus» er en klok, humanistisk koreografi, danset med karisma og åpenhet, som kunne gått rett inn i vårens debatt om unge gutter og hvordan de har det. Det er også interessant hvordan Naharin blander inn andre dansetyper inn i sitt moderne ballettspråk; noen små salsatrinn her, noen klassiske ballettposisjoner der.

Spøkelsesaktig

«Secus» blir slik sett også stående i et spennende relieff overfor forestillingens to andre balletter, som er klassiske og kvinnedominerte. Når de sytten guttene løfter armene i femte posisjon, blir de en dels satirisk og dels prøvende versjon av noe vi alt har sett. Kveldens første programpost, «The Kingdom of the Shades», er en oppdatert variant av en scene fra «La Bayadère» fra 1877. Det er en type opptrinn som finnes i så mange klassiske balletter, blant annet i «Svanesjøen» og «Giselle»: Scenen fylles med en skare av hvitkledde kvinner som beveger seg unisont, mens historiens hovedpersoner glir ut og inn av forgrunnen.

Denne versjonen er vakker på en spøkelsesaktig måte, med langsomme, lyriske bevegelser under et scenisk måneskinn. Men dét å gå så sakte ut og inn av krevende, klassiske posisjoner krever betydelig statisk styrke, og her begynner man å spørre seg om kompaniet har tatt på seg en større oppgave enn hva de kan makte. Ikke solistene, de beveger seg kattemykt og grasiøst – men i ensemblet ser man lår som skjelver, noen ben som ikke går like høyt som de andres, noen føtter som går i gulvet for tidlig. En koreografi som denne er utleverende, og iblant synes anstrengelsen for godt.

Toppidrett

I Georges Balanchines «Symfoni i C», går alt derimot forrykende fort. Men danserne har bedre kontroll. Balanchine, en fornyer av den klassiske balletten, tar opptrinnene ut av de gamle fortellingene og stiller dem ut som rene formasjoner og kaleidoskoper, der en kan studere de forskjellige nivåene og lagene i dansen. Men moderniseringer er også barn av sin tid, og det er nesten paradoksalt hvordan scenografien - en blå bakgrunn og noen tilfeldige lysekroner - framstår som litt passé, litt som noe fra et gammelt tv-studio, og mer datert enn de eventyraktige omgivelsene i «La Bayadère».

Det som teller mest, er likevel danserne, og de står for en kraftprestasjon, i en koreografi som ikke er direkte sjelfull, men som demonstrerer hvordan klassisk ballett virkelig er toppidrett. Det berger en svak femmer. I «Mesteraften: Hvite netter» kan man studere forholdet mellom kvinner og menn og brytningen mellom fortid og nåtid: Det lugger her og der, men er jevnt fascinerende.