Ett eller flereforskningsråd?

«Ikke bare i Norge; også alle andre land har forskningsråd som er basert på fagområdeinndeling.»

Gruppen som har evaluert Forskningsrådet har kommet med sin anbefaling til videre organisering. Uten entusiasme og egentlig begrunnelse foreslås det å videreføre dagens ordning med ett råd. Det legges fram en skisse til ny organisasjon. Behovet for økt forskningsinnsats for innovasjon og næringsutvikling skal møtes med en tydeligere organisering innenfor rådet. I tillegg foreslås det ytterligere to avdelinger; en for grunnforskning og en for infrastruktur/strategiske programmer. På tvers av avdelingene tenker man seg et antall tematiske programmer. Prinsippet for organisering er altså funksjon, supplert med tema. Forslaget bryter slik radikalt med dagens ordning, der fagområde er viktig organisasjonsprinsipp. Ikke bare i Norge; også alle andre land har forskningsråd som er basert på fagområdeinndeling. Man skulle derfor forvente at forslaget blir begrunnet. Det er ikke tilfellet. Vi blir presentert for noen intetsigende synspunkter om treghet i dagens organisering, om at dagens spesialisering ikke nødvendigvis er permanent, og at forskning krever forandring over tid. Konklusjonen trekkes likevel bastant: Forskningsrådet bør utvikles «into a body organised by function, and ready to change its structure to meet evolving needs». Denne mangel på analyse av hvilke forhold som tilsier en radikalt ny organisering, er et av evalueringens aller svakeste punkter. De mest elementære krav til drøfting og argumentasjon er ikke oppfylt, og skissen hviler på et høyst tvilsomt kunnskapsgrunnlag.

Forslaget til ny organisasjonsmodell baserer seg på et for dårlig kjennskap til det norske forskningssystemet. Evalueringen undervurderer antakelig Forskningsrådets betydning for fagene og for utvikling og ivaretakelse av fagidentitet i Norge. Dessuten tenker man seg forskningsprogrammer i en helt annen skala enn hva som er tilfellet i Norge. Her er programmene gjennomgående mindre, og de spiller en viktig rolle som møteplass for forskere. Programmene er viktig for utvikling av faglighet, men også for fler- og tverrfaglighet innenfor og på tvers av fagområder. I tillegg er det velkjent at evalueringen gir sine anbefalinger på et systematisk skjevt grunnlag ved at den legger innovasjon og økonomisk nytte i instrumentell forstand som hovedpremiss. Verken samfunnsvitenskapelig, humanistisk eller naturvitenskapelig forskning kan sies å legge premisser.

Likevel, til tross for at skissen mangler faglig forankring, ser den ut til å bli tatt vel imot i Forskningsrådets ledelse. Hva kan grunnen være for å lete etter en organisasjonsmodell uten fagområdene? En måte å forstå det på er at skissen gir et teknokratisk svar på noen åpenbare problemer med dagens ordning. Den vil for det første gjøre det mulig med sterkere fokus på innovasjons- og næringsutvikling innenfor rammen av ett råd. Den gir for det andre et svar på styringsproblemet; dvs. mangelfull representasjon og kommunikasjon mellom hovedstyret og områdestyrene, og det enkelte oppfatter som et noe problematisk områdenivå.

Men forskningsråd skal operere i dynamikken mellom forskning og samfunn. Hvorfor da tenke seg en organisering frikoplet fra organiseringen av forskningssystemet? En hovedoppgave for et forskningsråd er å bidra til økt kvalitet i forskning. Er det noen grunn til å tro at det vil være lettere uten en fagområdeorganisering? Tvert imot, argumentene for å holde på fagområdeorganiseringen er mange.

For det første: Dersom modellen med ett forskningsråd skal videreføres, forutsetter det i alle fall at sentrale fag- og brukermiljøer har solid og bred forskningsstrategisk representasjon. Bare på denne måten kan ett forskningsråd være i stand til å ivareta mangfoldet av interesser i forskningssystemet. Man trenger (fag)områdestyrer med et generelt forskningsstrategisk ansvar i forhold til brede fagområder. For det andre skal Forskningsrådet fremme forskning gjennom å handle i dialog med forskningsinstitusjonene. Med en områdeorganisering vil en kunne møte institusjoner som er organisert etter fag og forskningsområder og ivareta behovet for langsiktighet og stabilitet. Strategier og virkemidler må operasjonaliseres ut fra et nært kjennskap til de ulike fagområdene. Vi vet at forskjellene mellom fagområdene er betydelige, og de vil derfor kreve ulike virkemidler. Manglende oppmerksomhet på fagområde kan lett bety ensretting av virkemidler. Områdeorganisering kan muliggjøre en nødvendig differensiering, og dessuten sikre legitimitet for Forskningsrådets arbeid.

Videre er det vanskelig å tenke seg arbeidet for kvalitet uten et nødvendig organisatorisk fokus på fagområder. Kvalitet måles etter faglige standarder. Fagkritikk bidrar til å utvikle fagene og utøves med utgangspunkt i faget. En forskyvning bort fra fagene kan bety mer deskriptiv «enhetsvitenskap». Fag og faggrenser er viktig for faglig identitet. Dette står selvsagt ikke i veien for at man låner fra hverandre og samarbeider. Mange forskningsoppgaver krever fler- og tverrfaglige tilnærminger, både innenfor grunnforskning og i den forskningen som finner sin begrunnelse i samfunnsmessig relevans. Man går utover faggrenser, men med utgangspunkt i et fag. Det er vanskelig å se argumentene mot en fagområdeorganisering, når man setter arbeidet for høyere kvalitet i høysetet.

Til sist: En fagområdeorganisering er nødvendig for å sikre den plass og oppmerksomhet som humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning trenger. Samlet står disse fagområdene for en tredel av all forskning i universitets- og høgskolesektoren. Likevel kan det være vanskelig å få tilstrekkelig gjennomslag for kultur- og samfunnsvitenskapelige forskningsperspektiver internt i Forskningsrådet. Områdeorganisering vil kunne holde oppmerksomheten mot de store forskningsbehov som eksisterer for å løse kulturrelaterte problemer i en moderne og globalisert verden. Og dessuten ivareta kultur- og samfunnsfagenes bidrag innenfor en bredere helhet, f.eks. knyttet til innovasjon og verdiskaping i næringslivet.

Ett eller flere forskningsråd? Svaret avhenger av hvordan man organiserer for å ivareta mangfoldet av interesser i forskningssystemet. En løsning som i realiteten vil innebære flere råd i ett etter en funksjonsdeling, og der fagområdene blir svekket, vil etter min mening ikke være til beste for norsk forskning.