Ett Irak, en stemme?

LONDON:

Da president George W. Bush kalte arrestasjonen av Saddam Hussein «avgjørende for framveksten av et fritt Irak», glemte han det gamle ordtaket om at du bør være forsiktig med hva du ønsker deg. Bare noen uker seinere virker det som om Bush-administrasjonen er sjokkert over den virkning pågripelsen hadde på sjiamuslimene, som utgjør 60 prosent av befolkningen.

Nå som sjiaene, under ledelse av storayatolla Ali al-Sistani, ikke lenger er bekymret for at Saddam skal komme tilbake, konsentrerer de seg om den andre delen av slagordet: «Nei, nei til Saddam; nei, nei til Amerika.» Det ser ikke ut til at Bush og hans nærmeste medarbeidere klarer å svelge tanken på at demokrati i Irak er ensbetydende med at sjiamuslimene får større makt, og at de sannsynligvis kommer til å knytte tette bånd til det sjia-dominerte Iran.

Bush og hans prokonsul i Bagdad, Paul Bremer, ser nå hvordan Sistani, som var isolert og ville stått utenfor den politiske kampen, er i ferd med å seile opp som en slags ayatolla Khomeini. Enda pinligere for en administrasjon som kjempet en «krig for demokratiet» er det at den nå motsetter seg Sistanis krav om direkte valg til den nye midlertidige nasjonalforsamlingen i Irak.

BREMER OG DET

USA-utnevnte irakiske styringsrådet gir mange grunner til at det ikke kan holdes valg i nær framtid: manntallslistene er ikke oppdatert, de politiske partiene fungerer ikke som de skal og sikkerheten er ikke god nok til at det kan føres valgkamp. Alle disse argumentene faller på sin egen urimelighet.

Det er nok riktig at manntallslistene ikke er oppdatert, men siden 1991 har alle irakere fått utlevert matkuponger som kan brukes som ID-kort ved valg. Innvendingen fra Bremer og noen av styringsrådets medlemmer mot et slikt system, er at det vil frata eksilirakere som er kommet tilbake etter Saddams fall, stemmeretten. Foreløpig gjelder det bare omtrent 250 000 personer, og alle burde ha dokumenter fra sine respektive eksil-land som kan godkjennes som identifikasjonspapirer.

Baath-regimet tok fra en del familier matkupongene som straff for at et familiemedlem hadde desertert fra hæren. Men det finns et annet dokument som kan brukes, et slags «manntallskort». Det blir gitt til alle irakere som skal begynne på skolen. Her står deres navn, adresse og alder.

Det er verdt å merke seg at to måneder etter sjahens fall i Iran i februar 1979, hadde revolusjonsregjeringen ved hjelp av ID-kort fra det falne regimet, gjennomført en folkeavstemning om Iran skulle være en islamsk republikk.

Når det gjelder argumentet om at Irak trenger politiske partier, går Iran foran med nok et eksempel. I august 1979 arrangerte de islamske myndighetene valg til den grunnlovgivende ekspertforsamlingen. Nesten alle kandidatene stilte som enkeltpersoner og ikke som representanter for et bestemt parti. Likevel klarte de å drive valgkamp og fikk sine budskap ut til velgerne.

Kritikerne sier også at Irak ikke har noen nyere tradisjon for å avholde valg. Fra 1980 til 2000 hadde faktisk Irak fem valg til parlamentet. Selv om alle kandidatene var godkjent av regimet på forhånd, sto valget mellom medlemmer og ikke-medlemmer av Baath-partiet (som fikk fra 142 til 183 av de 250 plassene). Poenget er at en del irakere følte at de hadde frihet nok til å gi uttrykk for sin personlige mening.

DET VIKTIGSTE ANKEPUNKTET

mot et snarlig og rettferdig valg er kanskje at sikkerheten i Irak rett og slett er for dårlig. Men dette er ikke god nok grunn til at irakerne skal bli fratatt retten til å bestemme over sin egen politiske framtid.

I mai 1992 arrangerte de kurdiske partiene som opererte i Iraks flyforbudssone, parlamentsvalg i regionen under meget vanskelige forhold. Men det var gjennom dette valget at Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) oppnådde den legitimitet de har den dag i dag.

På samme måte var sikkerheten i Iran etter revolusjonen nesten like dårlig som den er i dagens Irak. Sjahens hær hadde gått i oppløsning. Anti-islamske krefter sto bak drapene på en ledende ayatolla og stabssjefen for hæren.

De nye herskerne foretok urenskinger innen militæret og det sivile byråkratiet. Sekulære og venstreorienterte islamske geriljagrupper nektet å utlevere sine våpen. Det var væpnet opprør i den kurdiske regionen, og etniske arabere drev sabotasje mot oljeanlegg og rørledninger. Likevel ble folkeavstemningen og parlamentsvalget gjennomført innen det var gått seks måneder fra sjahens fall.

Det minste Bush og Bremer, yppersteprestene for demokrati i Midtøsten, kan gjøre, er å demme opp for mullaene i Iran, som bruker Koranen som sin politiske og religiøse rettesnor.

Her er et forslag: Arranger valg på to forskjellige dager. På Dag 1 avholdes valg i de relativt fredelige sjiamuslimske og kurdiske områdene. Deretter flyttes hoveddelen av de amerikanske og irakiske militær- og politistyrkene til de turbulente sunnimuslimske områdene hvor det holdes valg en eller to dager seinere. India arrangerer valg på denne måten; tropper overflyttes til Kashmir og andre områder hvor det finns opprørske separatistbevegelser.

DESSVERRE SER DET

nå ut til at Washington støtter en plan utarbeidet av Adnan Pachachi, mannen som i januar har innehatt det roterende presidentskapet i styringsrådet. Han foreslår ganske enkelt at rådet utvides fra 25 til 75 eller 100 medlemmer, slik at det kan få overført suverenitet innen 30. juni. Det betyr at direkte valg til en nasjonalforsamling vil bli utsatt, i hvert fall til slutten av året.

Dette forslaget vil virke mot sin hensikt. Styringsrådet har liten moralsk autoritet. Medlemmene har plassert så mange slektninger i styre og stell at irakerne ironisk nok kaller det «et styre av kjente og kjære».

Hvis de USA-utpekte medlemmene av styringsrådet utgjør en overgangsregjering, vil det underbygge påstanden fra en av Sistanis medarbeidere, sjeik Abdel Mahdi al-Karbalai, som hevder at okkupasjonsmakten har sine koloniale og djevelske planer om å utforme Iraks politikk av hensyn til egne interesser.

Hvorfor går USA så sterkt imot valg? Noah Feldman, en juss-professor ved universitetet i New York som var juridisk rådgiver for okkupasjonsmyndighetene i Irak, har det klareste svaret. «Hvis du går for fort fram, kan feil personer bli valgt,» sa han i et avisintervju.

Og ser vi det; en meningsmåling Senteret for strategiske studier gjennomførte i oktober viser at 56 prosent av de spurte irakerne ønsker et islamsk Irak.

FN HAR PLANER

om å sende en gruppe valgeksperter til Irak for å vurdere om det er mulig å gjennomføre valg før 30. juni. Får vi en grundig inspeksjon, vil den komme fram til at det ikke bare er mulig, men nødvendig. Da er det bare å håpe at Bush-administrasjonen overtales til å si seg enig i konklusjonen.

I motsatt fall blir vi sittende igjen med en urovekkende motsigelse: Bush som insisterer på at han har frigjort 25 millioner irakere fra tyranni, mens han samtidig nekter dem retten til selvbestemmelse.

© New York Times, norsk enerett

Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie