Så flink er denne mannen blitt, så suverent behersker han sitt metier, at leseren, nærmest som en sport, blir sittende og lete etter svakheter. Finnes de overhodet? Og det gjør de, jeg hadde nær sagt gudskjelov.

Det skjer en rekke mord i Ystad, denne idylliske småbyen ytterst på Sveriges sørspiss. Noen ungdommer kledd i 1700-tallskostymer henrettes en midtsommeraften, når festen deres er på sitt mest intense og glade. En av Wallanders nærmeste kolleger, politibetjent Karl-Evert Svedberg, blir funnet skutt i sin egen leilighet. Siden skjer det også andre gruoppvekkende, og tilsynelatende umotiverte, mord. Åpenbart går det en «vettvilling» løs, en fullstendig uberegnelig, irrasjonell morder.

Forskrudd

Og vi som kjenner Henning Mankell, kan bare vente. Vi vet at han på et eller annet tidspunkt i romanen vil presentere oss for denne morderen, vil tilby oss en reise inn i det syke sinn. Så skjer det også her. Og handlingen utvikles til en tvekamp mellom Ystad-politiets etterforskere, under ledelse av Kurt Wallander, og den gale, men utspekulerte massemorderen, som har sin rasjonalitet, sin logikk og sitt forskrudde verdensbilde å navigere etter. Det hele toner ut i en tvekamp mellom morderen og Wallander, en duell i beste westernstil mellom det gode og det onde, det friske og det syke.

Diabetiker

Ja, det er godt, dette her, det er tidvis glimrende. Noe av det som imponerer aller mest, er Mankells evne til å holde trykket og intensiteten oppe, selv i de lange partiene der det ikke skjer noe særlig, der etterforskerne famler og går seg vill, der det mest dramatiske {ndash} rent ytre sett {ndash} er spørsmålet om Wallander, som nydiagnostisert diabetiker, klarer å få blodsukkeret ned på akseptabelt nivå. Men Mankell er også ute i andre ærend enn å lage en spennende krim. For ham blir mordene et bilde på Sverige, på alt som har gått galt i «folkhemmet», på oppløsningstendenser, samfunnsmessig forvitring, arbeidsløshet og økende korrupsjon: «Spørsmålet er om ikke det vi frykter skal skje, allerede har inntruffet. Skrittet etter rettssamfunnets endelige forfall, om en kan si det slik,» heter det et sted i romanen.

Personlig kan jeg styre meg for denne typen proklamasjoner, som det for øvrig er mange av i boka. Mankell har villet tegne et realistisk bilde av Sverige. I stedet blir det lite troverdige overdrivelser. Som samfunnsrefser og samfunnskritiker er han bedre når han beskriver en afrikansk virkelighet, slik han blant annet gjør i den fantastiske «Comedia Infantil», som kom på norsk i fjor.

Men, du verden. «Ett skritt etter» er Henning Mankell på sitt beste. Et mer entydig kvalitetsstempel kan sannsynligvis ikke gis innen nåtidig skandinavisk kriminallitteratur.