Ett skritt fra krig

Den nåværende konflikten på den indisk-pakistanske grensen er fortsettelsen av et fiendskap som har vart siden Pakistan ble skilt ut som egen stat for mer enn 50 år siden. Hovedstridsmålet er Kashmir-regionen, et stort grenseområde delt i en pakistansk og en indisk kontrollsone.

I et intervju denne måneden sa Pakistans militære overhode, general Pervez Musharraf:

- Kashmir er problemet. Her ligger årsaken til spenningen. Dette kan føre til krig.

Han vedgikk at indisk-pakistanske forhold har forverret seg, og betegnet den nåværende situasjonen som et foreløpig lavmål. Han sa seg rede til å møte den indiske statsministeren A.B. Vajpayee, forutsatt at Kashmir-spørsmålet ble gitt høy prioritet.

- Vi kan sikkert diskutere saken bilateralt eller via en tredjepart, sa han. Men det er liten grunn til å tro at på noe gjennombrudd.

I mai 1998 foretok både India og Pakistan atomprøvesprengninger, og atomvåpen er nå del av det pågående våpenkappløpet mellom statene. I tilfelle krig har begge statene nok våpen til å ødelegge hverandre, og det er muligheter for at en eller begge vil ta i bruk kjernevåpen. Da er det tross alt betryggende at Pakistans leder nylig uttalte:

- Ingen med vettet i behold vil bruke atomvåpen. Våre våpen vil kun bli brukt som en absolutt siste utvei. Atomtrusselen ødelegger muligheten for å stabilisere situasjonen mellom de to landene, og er til alvorlig bekymring for menneskeheten.

Pakistansk-indiske forhold har aldri vært enkle. Selv ikke i tider med politisk velvilje fra ledere i begge land har man lyktes. Tidlig på 70-tallet undertegnet de daværende statsministrene Z.A. Bhutto og Indira Gandhi den såkalte Simla-avtalen, hvis formål var å starte fredsprosessen og å bedre de bilaterale forholdene. Avtalen hadde liten eller ingen effekt, kanskje først og fremst på grunn av politisk vanetenking og det faktum at begge regjeringer mobiliserer velgere på et nasjonalistisk og religiøst program. Partene var enige om å gå gjennom de viktigste stridsspørsmålene, inkludert Kashmir, men i praksis ble dette ikke gjort.

Atomvåpenkappløpet, Kargil-konflikten (der infiltratører med støtte fra den pakistanske hær okkuperte et stort landområde på indisk side av kontrollinjen i Kashmir i fjor sommer) og kapringen av et Indian Airlines-fly i desember har ført til at forholdet mellom India og Pakistan nå er på et lavmål. Før trefningene i Kargil tok Indias statsminister Vajpayee et initiativ overfor nabolandet. Han åpnet en ny bussforbindelse mellom New Delhi og Lahore i Pakistan, og reiste selv med buss til Lahore, der de to lands statsoverhoder undertegnet den såkalte Lahore-erklæringen. Erklæringen ble beskrevet som en ny giv i forholdet, og inneholdt bl.a. fredsgarantier og forslag til ny dialog om sentrale stridsspørsmål som Kashmir.

Det var et positivt innspill som virket lovende, men de senere voldshandlingene har svekket forventningene om stabilisering, i hvert fall for en tid.

Situasjonen tilspisset seg ytterligere ved kapringen av Indian Airlines-flyet i Katmandu og det påfølgende gisseldramaet i desember. For å få løslatt gislene gikk de indiske myndighetene til slutt med på kaprernes krav om frigivelse av tre terrorister fra Kashmir fra indisk fengsel. Av disse betegnes Maulana Masood Azhar, en pakistansk statsborger som ble fengslet i 1994, som den mest betydningsfulle. Associated Press og andre kilder melder at en av de frigitte terroristene etter kort tid vendte tilbake til Kashmir for å slutte seg til opprøret. At gisseldramaet endte i Kandahar og kaprerne fikk fritt leide og annen bistand tolkes av mange som at Kashmir-opprøret støttes av Taliban-geriljaen. Opprøret i staten Jammu og Kashmir har kostet tusener av menneskeliv; sakesløse sivile, indiske soldater og uskyldige utenlandske turister, blant dem nordmannen Hans Christian Ostrø.

India har siden delingen av landet inntatt den holdning at Kashmir er en integrert del av landet, og at innblanding eller megling av en tredje part, inkludert FN, er uakseptabel. Ved delingen av India fikk den kashmirske maharajaen valget mellom Pakistan og India, og valgte å slutte seg til India. Pakistan ønsker på sin side internasjonale fredsmeglere i forhold til hva de oppfatter som indiske hegemoni-tendenser. Dette vanskeliggjør enhver tosidig dialog.

Pakistans utenriksminister Abdul Sattar har henvendt seg til FNs generalsekretær Kofi Annan og bedt om bistand til å avverge den tiltagende krisen i forholdet mellom Pakistan og India. Det er nærmest gått rutine i de to landenes stadige konflikter og sammenstøt langs kontrollinjen i Kashmir. Til tross for at India synes å være tilbakeholden med å realisere egne forpliktelser ved Lahore-erklæringen av februar 1999, sier Pakistan seg villig til å implementere erklæringen, utfra et ønske om å vektlegge dens positive sider. Pakistan var forberedt på å følge opp FN-resolusjon nr. 1172 av 6. juni 1998, og utenriksministeren la vekt på den sentrale betydning Kashmir-konflikten har i forholdet mellom India og Pakistan.

I India er det umulig for regjeringen, uansett politisk tilhørighet, å innta et annet standpunkt til Kashmir-spørsmålet enn det som har rådd til nå. En holdningsendring vil uvegerlig føre til massivt tap av troverdighet og popularitet. På samme måte er det, på grunn av internasjonalt påtrykk og innflytelse av fundamentalistiske krefter, antakelig nødvendig for Pakistan å holde liv i konflikten. Fundamentalister og tilhengere av kashmirske terrorister mener at islam er i fare i India. Dette samsvarer med de pakistanske ledernes ønske om å beholde militær og øvrig bistand for å kunne stadfeste sin overlegenhet. Atomprøvesprengningene bekrefter dette, samtidig med at de bidrar til å øke spenningen ytterligere.

I Pakistan har det hersket politisk uro i større eller mindre grad helt siden staten ble opprettet. Det er nok av eksempler på folkevalgte regjeringer som tapte makten pga. militærkupp. Generalene Ayub Khan, Yahya Khan og nå sist Pervez Musharraf har alle avbrutt den demokratiske prosessen. Dette har igjen svekket mulighetene for normalisering av forholdet mellom India og Pakistan.

Kashmir-problemet er utvilsomt det viktigste stridsspørsmålet for de to landene, og også en stor bekymring for verdens eneste supermakt, USA. Noen løsning synes ikke nært forestående. Pakistan vil fortsatt støtte opprøret, og India vil ikke godta megling via tredje part.

- India er vår fiende nr. 1, sier Maulana Fazl-ur-Rehman Khalil, leder for Harkat-ul-Mujahideen, hvis styrker utkjemper hellig krig (jihad) i Kashmir. - Vi slåss bare i Kashmir. Vi slåss ingen andre steder, ikke i Tsjetsjenia, ingen andre steder enn i Kashmir, uttalte Khalil til Associated Press sist lørdag. At islam er truet kan være den grunnleggende motivasjon for opprøret i Kashmir, en motivasjon til hinder for avspenning og normalisering mellom to naboland.