Debatt: Barneidrett

Etter 25 år gir jeg opp som trener

Prinsippet om at alle skal gis mulighet til å være med, er blitt underordnet det sentrale mantraet i toppidretten: Vi skal bli best i verden.

MANTRAET: Når vi godtar et mantra om at vi skal bli best i verden, betyr det at klubbene må strømlinjeformes så barn og unge lærer å se idrettsutøvelse og topp-prestasjoner som livets sentrale mål og mening, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpxi
MANTRAET: Når vi godtar et mantra om at vi skal bli best i verden, betyr det at klubbene må strømlinjeformes så barn og unge lærer å se idrettsutøvelse og topp-prestasjoner som livets sentrale mål og mening, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB ScanpxiVis mer
Meninger

Idrett for alle var målet som lå til grunn da Norges Idrettsforening (NIF) så dagens lys etter krigen. I dag er hele 93 prosent av alle barn innom barneidretten i sin oppvekst. Samtidig håver vi inn gull i OL. NIF hevder derfor at i Norge lever toppidrett og breddeidrett sammen i skjønn forening.

Mediene begynner nå – endelig – å skrape litt i dette glansbildet.

Det siste året har vi fått en håndfull artikler om den skitne hemmeligheten alle trenere og forbundsledere har kjent til i årevis: Klubbene melker breddeidretten for å finansiere toppidrettssatsingen. Småbarnsforeldrenes betalingsevne utnyttes maksimalt for at trenere og forbundsledere skal få den profesjonelle toppidretten de drømmer om. Idretten er altså ikke lenger til for alle – den er til for dem som kan betale for klubbenes ambisjonsnivå.

Siden ærlighet er en av våre kjerneverdier må vi henge bjella på sauen og si hvorfor det er blitt slik.

Formålsparagrafen – prinsippet om at alle skal gis mulighet til å være med – er blitt underordnet det sentrale mantraet i toppidretten: Vi skal bli best i verden.

Har vi først godtatt dette, så kan vi ikke være uenig i resten: Vi må tjene mest mulig på de yngste utøverne, så vi kan ansette og utdanne de beste trenerne. Vi må ha de mest profesjonelt drevne klubbene. Vi må ha det beste utstyret. Vi må utsette alle barn og unge for et treningsregime som på sikt kan skape verdensmestere. Vi må fjerne frileken da den sinker ferdighetsutviklingen. Vi må skape heltidsutøvere i så ung alder som mulig. Klubbene må strømlinjeformes så barn og unge lærer å se idrettsutøvelse og topp-prestasjoner som livets sentrale mål og mening.

Av de over 200 timene som ble tilbudt fra forbundet i min egen trenerutdanning var 5 (!) satt av til diskusjon om etikk og verdier. De ble, betegnende nok, ikke avholdt. Trenere forberedes i altfor liten grad på de menneskelige dilemmaene de vil møte.

Som trener har jeg måttet håndtere spiseforstyrrelser, identitetskriser, og nervøse sammenbrudd. Vi må også hjelpe utøvere i møte med kjærlighetssorg, foreldres samlivsbrudd, dødsfall i familien, og rusmisbruk. På stevner lærer vi å håndtere foreldre som aktivt psyker ut barnas konkurrenter – og tidvis også sine egne. Det tristeste av alt er derfor å møte trenere som bryr seg fint lite om utøverne som mennesker, eller som rett og slett ikke vet hvordan.

For all del. Verden blir ikke perfekt bare vi snakker om problemene på trenerkursene, men det blir i alle fall ikke bedre av at vi holder kjeft om dem.

Som hovedtrener forsøkte jeg å skape en annen virkelighet, en motvekt til denne kulturen. Å være trener, eller coach, er et fantastisk privilegium. Det er en rolle hvor vi blir en av de viktigste rådgiverne og støttespillerne barn og unge har når de vokser opp. Utøverne stoler tilnærmet blindt på deg. Det finnes trenere, landet rundt, som forvalter denne tiltroen på en dypt beundringsverdig måte. All ære til dem. Det er de som er idrettsbevegelsens egentlige ryggrad, ikke elitetrenerne som feirer seg selv og utøverne sine på den såkalte idrettsgallaen.

Problemet er at profesjonaliseringen, slik den fungerer i dag, gir oss altfor få av dem og altfor mange sneversynte karrierejegere. Trenere som ser seg selv som fagutøvere som bare har ansvar for å utvikle fysiske ferdigheter. Det unge mennesket som formes gjennom tusenvis av timer på deres arena har de ingen som helst plan for.

Styrene som, i prinsippet, kunne fungert som et korrektiv for overambisiøse trenere fungerer ikke. Den gjennomsnittlige levetida på et styremedlem i norske idrettsklubber er så lav at de ikke rekker å forstå driftsprinsippene eller hvordan de kan stake ut en alternativ kurs. Foreldrene klarer dermed ikke å bruke makten de har til å legge premissene for en barneidrett som er i barnas interesse.

I idrettene som har råd, ser vi dessuten en utvikling bort fra foreldredrevne klubber. Med det vil vi miste det siste lille håpet om demokratisk kontroll over idrettens verdigrunnlag og hvilken idrett barn og unge vokser opp innenfor.

Misforstå meg rett. Jeg har klokkertro på idrettens samfunnsoppdrag, på dens positive potensial som oppvekstarena. Barn og unge kan lære noe helt essensielt om seg selv og sine medmennesker av å drive med konkurranseidrett.

Få arenaer kan like effektivt hjelpe barn til å lære av sine feil. Til å finne evnene de har i seg til å jobbe målrettet. Til å snu motgang til medgang. Til å vurdere sin egen prestasjon uavhengig av hva stoppeklokka eller resultattavla sier. Til å forstå at motstandere ikke er fiender, men medhjelpere da det er møtet med dem som forløser deres potensial. Til å lære barn og unge å heve seg over prestasjonsjaget som preger konkurranseidretten – og samfunnet. Ikke minst gir idretten barna en grunnleggende følelse av tilhørighet innenfor et fellesskap hvor vennskapene som skapes, gjerne varer livet ut.

Vi har likevel ikke rett til å beslaglegge inntil 10.000 timer av et barns liv, slik toppidretten krever. Idealet om heltidsutøveren gjør at de mest dedikerte må tilbringe nesten like mye tid på idretten som de bruker på skolen, og får med foreldrene.

Det er konsekvensen av at arbeidskravene i toppidretten tres nedover hodet på barneidretten. Dette innebærer en så radikal innsnevring av barns livsmuligheter at det minner om mishandling. Det har ingen verdens ting med formålsparagrafen og kjerneverdiene våre å gjøre.

Etter mer enn tjuefem år som trener har jeg derfor kommet til at jeg gir opp. Jeg slutter.

Red. anm.: En setning som burde vært redigert bort før publisering er blitt fjernet fra denne kronikken, klokka 15 lørdag 8. juni.

Lik Dagbladet Sport på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.