KULTHELT: Denne uka utgis musikken til Atle Lauve for aller første gang. Det er et stykke musikkhistorie vi har godt av å høre. Foto: Atle Lauve.
KULTHELT: Denne uka utgis musikken til Atle Lauve for aller første gang. Det er et stykke musikkhistorie vi har godt av å høre. Foto: Atle Lauve.Vis mer

Etter 40 år utgis endelig den ukjente nordmannens livsbejaende tenåringsdisco

Vi har musikkarkeologene å takke for at Atle Lauve kommer fram i lyset.

Kommentar

Vi har enormt mye å lære av musikkarkeologene, disse flittige dugnadsarbeiderne som graver frem vidunderlig musikk som av en eller annen grunn aldri oppnådde klassikerstatus.

Mens platesjappene fylles opp med overlessede deluxe-utgaver som kun med sjeldenhet sier noe nytt – lite annet enn påkostede nostalgitripper, altså – er strømmetjenester og sosiale media i slående grad orientert rundt nye utgivelser. Om man i all hovedsak lever i et musikalsk nå, vil trolig musikkhistorien ligne en serie ubestigelige (og ofte ganske oppskrytte) bautaer.

Da er det godt det finnes folk som Tobias Edborg-Torjussen, som leter etter de beskjedne skattene som – enten på grunn musikernes mistro til egne evner eller bare dårlig timing – har blitt forbigått i stillhet. Denne uka utgir nemlig hans Preservation Records en samleskive med musikken til sandefjordingen Atle Lauve, som i 1979 var en amerikofil tenåring med en usedvanlig godt øre for hva som får boogie til å swinge.

Som med mye annen gammel dansemusikk lagd av europeere, er det noe sjarmerende keitete ved den unge Lauves musikalske univers. Tekstene tenderer tidvis mot det absurde, mens enkelte av vendingene kan minne om vignettmusikk. Men det er et overskudd, en spilleglede og en meloditeft her som – i likhet med all genuint givende musikk – transcenderer tid. At de beste øyeblikkene, som like gøyale som fengende «Vekk med TV’n», aldri ble til hits, er en liten tragedie.

Jeg var på slippfesten for albumet sist torsdag, hvor en gjeng platesamlere spilte utelukkende norsk musikk. «Atle Lauve» er kun toppen av isberget, viser det seg: Det finnes et hav av strålende norsk disco der ute som bare venter på å bli reutgitt. En samleskive i samme ånd som flotte «Lukk Opp Kirkens Dører: A Selection of Norwegian Christian Jazz, Psych, Funk & Folk 1970-1980» er noe jeg neppe ville vært alene om å kaste meg over.

Slike utgivelser er tross alt veldig i vinden. Folkene bak plateselskap som Light in the Attic, Numero Group, Soul Jazz og Music from Memory (for å nevne noen!) bidrar ukentlig med å gjøre verden til et bedre sted. Det følger nemlig en enorm åndelig erkjennelse med å høre at fortiden har mye mer å by på enn Bach og Beatles: Fra da menneskene først begynte å lage musikk for tusenvis av år siden, har vi alle prøvd å uttrykke noen evige sannheter om hva det vil si å være til.

De fleste feiler, og musikken deres blir møtt med skuldertrekk etter noen års tid. Så er det de som klarer å uttrykke noe som resonnerer på tvers av tid og sted, men som ikke er å finne i Rock and Roll Hall of Fame. Heldigvis fortsetter noen nysgjerrige nerder blant oss å grave etter gull.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook