Etter apokalypsen

Historien om verdens ende – skissert nylig av James Lovelock her i avisa – har gjennomsyret alle sivilisasjoner siden tidenes morgen. Ifølge den amerikanske science-fictionforfatteren Isaac Asimov, stod det på en assyrisk leirtavle fra ca. år 2800 f.Kr. som ble gravet ut følgende: «Vår verden er degenerert i dens siste dager. Det er tegn på at verden raskt kommer til å opphøre.» (Book of Facts, 1979). En syklisk visjon av menneskenes historie – bestående av en serie av fødsler og død av samfunn og sivilisasjoner – har vært en del av de fleste av verdens tradisjoner: det er nok å tenke på Ragnarokk i den skandinaviske tradisjonen, den indiske Kali Yuga (tiden med kaos før apokalypsen) eller Johannes’ Åpenbaringer i Bibelen. I det 20. århundre var det minst to innflytelsesrike historikere som spesialiserte seg på katastrofer: Oswald Spengler i «The Decline of Civilizations» og Arnold Toynbee i «A Study of History» skisserte en visjon hvor sivilisasjoner gradvis mister sin virilitet, forfaller og går under. Det er til og med blitt hevdet at både 1. og 2. verdenskrig ble drevet fram av dette fatalistiske historiesynet: gjennom overbevisningen om at vestens sivilisasjon var femininisert og ikke hadde noe annet valg enn å fornye seg selv gjennom et blodbad og ved å underkaste seg den barbariske energien til de store lederne i Tyskland og Russland. Mye av den samme, pre-apokalyptiske stemningen gjennomsyrer Samuel Huntingtons «The Clash of Civilizations» som, ifølge noen kritikere, er en demoraliserende bok fordi den programmerer vårt tenkesett i en negativ, selvdestruktiv retning.

Noen verdensledende forskere synes å være enig i den sykliske karakteren av «verdens undergang». I følge den amerikanske paleontologen Stephan Jay Gould, har verdens undergang allerede inntruffet – etter hver eneste store katastrofe som har rammet planeten. Faktum er, at vi skylder vår eksistens til en serie av verdens underganger. Utryddelse er den normale skjebnen som venter alle arter, overlevelse er et unntak. Dette er selvfølgelig interessant, men ikke spesielt inspirerende, for å si det mildt. Fra vårt ståsted er det faktum at livet på jorden tar slutt og så reetablerer seg om 50-100 millioner år svært dårlig trøst.

I det 20. århundre har dommedagsscenariet for det meste blitt oppfunnet på nytt av Hollywood-produsentene, som har forskyndt oss med oss med ETs ankomst, meteorenes fall, gigantiske tsunamier og orkaner. Som Umberto Eco har observert: «I våre dager er Vestens opptatthet av verdens undergang nesten mer et uttrykk for det sekulære snarere enn for det kristne verdensbildet. I den kristne tradisjon er slutten av verden en gjenstand for meditasjon, mens den sekulære verden tenderer til å ignorere den samtidig som at den skremmes av den». Eco har fanget en paradoksal side ved disse profetiene: deres umiddelbare fascinasjon, og likevel deres utenkelighet.

Til tross for all vår hang til å skremme oss selv med pest, plager og apokalypsens ryttere, så nekter vår forestillingsevne å lytte til den gamle pattedyr – eller limbic – hjernen som sanser fare og stimulerer til flukt. De skrekkelige tingene vil skje et annet sted, ikke her, med noen andre, ikke med oss, og det kan ikke være sant det de spår. Det er velkjent at i forkant av en av de største apokalypsene i menneskehetens historie – Holocaust – «visste» de fleste jøder hva som kom til å skje etter Krystallnatten, og likevel nektet de fleste å tenke det utenkelige.

Ingenting har forandret seg siden 1930-årene. Som før, nekter vi å tenke det utenkelige. Det er noe usagt selv i det mest skremmende scenariet for miljømessig kollaps. Det er taushet om den ultimate forståelsen av krisen og hva som vil skje etterpå. Vi snakker om klimaendringer, om hetere eller varmere temperaturer, flommer, og stormer. Vi viser bilder av isbjørner som sitter forvirret på skrumpende isflak. Hva vi ikke snakker om, er mennesker og krig. Så la oss være ærlige: klimaendringer betyr en ny krig: nådeløs kamp for en plass under den brennende solen, for vann, mat og ly. Hvis vi ikke erkjenner denne endelige betydningen av «Gaias hevn», har vi ikke lært noe av de tidligere undergangene i verden – alle gulagene, holocaustene, borgerkrigene, folkemordene – i menneskenes historie.

Bortsett fra alle de briljante teknologiske løsningene, trenger vi også en ny etikk og en ny kultur. En som tør å håndtere worst-case scenariet, ikke innbilte problemer. Jeg ville påstå at den «nye kulturen» er lengre fra oss enn Jupiter. Vi snakker mye om solidaritet og partnerskap, men våre reality shows og våre universiteter dyrker en hemningsløs, konkuranse-besatt samfunnsmodell, hvor de svake blir eliminert av vinnere og pragmatiske karrierister. Vi snakker mye om «bærekraftig utvikling», men det finnes nesten ingen skole i Norge som underviser i bærekraftig samfunn.

Jeg har nylig hatt anledning til å lese en miljøbestselger fra vår egen tid: «The Worst Case Scenario Survival Handbook» av Joshua Piven og David Borgennicht. Den beskriver, blant annet, hva du gjør hvis en alligator lukker kjevene rundt ankelen din. Du skal da slå ham på nesen, og han vil løsne grepet. Dette er en økologisk guide for vår tid: den gir deg totalt ubrukelig informasjon om hvordan du overlever i ekstremt farlige situasjoner i jungelen. Boken er absolutt sjarmerende. Men dens popularitet forteller oss mindre om hvordan vi skal møte apokalypsen, og mer om hvor fremmedgjorte vi er blitt fra til naturen – og fra livet.