VEIEN TIL SWANN: Lucy Swann har skapt en modig – om enn feilbarlig – fullengder som forsøker å bryte ned sjangergrenser, skriver vår anmelder. Foto: Iselin Hauge.
VEIEN TIL SWANN: Lucy Swann har skapt en modig – om enn feilbarlig – fullengder som forsøker å bryte ned sjangergrenser, skriver vår anmelder. Foto: Iselin Hauge.Vis mer

Anmeldelse: Lucy Swann – «Blue, Indigo, Violet and Death»

Etter åtte år er den norsk-britiske artisten tilbake

Lycy Swann ned tøylesløs kunstpop.

ALBUM: «It’s only music, did you want it to be food for the soul?» spør britisk-norske Lucy Swann på «Barely Dancing». Det er den mest hudløse låten på «Blue, Indigo, Violet and Death», hennes første album på åtte år. Holdt oppe av lite annet enn dempede strykere og et molefonkent keyboard, stiller hun kravstore lyttere til veggs.

Blue, Indigo, Violet and Death

Lucy Swann

4 1 6
Plateselskap:

Egoletgo Records

«Nydelige «Salt» gjenskaper den tunge trøsten man får av å stirre utover havgapet på forblåste gråværsdager. I likhet med snutten «Enter» og nevnte «Barely Dancing», balanserer den mesterlig mellom det grasiøse og grandiose.»
Se alle anmeldelser

Eller er det seg selv hun herser med? Gitt den ofte vågale musikken som finnes på albumet, er det klart at Swann – som enhver sann musikknerd – ser på kunstformen som nettopp kunst, noe mer enn åndsforlatt tidsfordriv. Om en sang skal være verdifull og tåle tidens tann, må den på et eller annet vis bøte på den eksistensielle ensomheten.

Lite fra «Blue, Indigo, Violet and Death» er bedre rustet til den oppgaven enn nydelige «Salt», som gjenskaper den tunge trøsten man får av å stirre utover havgapet på forblåste gråværsdager. I likhet med snutten «Enter» og nevnte «Barely Dancing», balanserer den mesterlig mellom det grasiøse og grandiose.

Alt på albumet er imidlertid ikke like smakfullt. Flørten med sirkusmusikk på «I’ve Got a Cat» er desto tydeligere på «Foreign Bodies». Versene er slående like Dirty Projectors’ vidunderlige «Bitte Orca» (2009), men saboteres som helhet av et bombastisk kaizerorkester. Denne overdramatiske «more is more»-mentaliteten setter også kjepper i hjulene til grunnleggende fine låter som «Demolition Song» og «Tabula Rasa».

Samarbeidet mellom Swann og Øyvind Gundersen – som er blant landets mest eventyrlystne produsenter – er i all hovedsak godt. Ta for eksempel «In Every Dream Home a Heartache», som beste kan beskrives som spøkelseshus-soul.

Den understreker at de sterkeste øyeblikkene på «Blue, Indigo, Violet and Death» velger den urovekkende omveien, der monstrene smyger seg i skyggen fremfor å befinne seg i fullt dagslys.