Etter Auschwitz

Handler ikke om alle, men gjør det likevel.

BOK: En anbefaling: Les alle denne ungarske jødens oversatte romaner, fra den sterke romandebuten «Uten skjebne» fra 1975, til den svakere «Likvidasjon», utgitt på norsk 2006, pluss «K. mappe», året utgivelse. Det lukter litteratur av mannens bøker, og ingen enkle løsninger.

«K. mappe» er et langt intervju med Kertész, gjort av hans egen redaktør. På norsk har boka fått tittel «roman», på svensk «selvbiografi». Uansett sjanger: Et gjennomgående tema i dialogen er instansen «fiksjon og liv», et begrepspar som aldri blir ferdigdiskutert, og som bringer ut det verste i både lesere og forfattere.

Umulig prosjekt

Men her er det en relevant tematikk: Kertész ble ført til Auschwitz som fjortenåring. Han overlevde der til han endte i Buchenwald, hvor han befant seg da befrielsen kom. Opplevelsene i leirene berøres, og man aner hvilke grufullheter tenåringen fikk oppleve.

Men likevel: Hvilken befrielse?

Kertész forfatterskap viser og diskuterer hvilket umulig prosjekt livet er etter uhyrlighetene i dødsmaskinen, som Kertész refererer til Auswitch som. Mye av samtalen dreier seg om hvordan han har innrettet seg i ettertid, eller hvordan han lever med skyldfølelsen over å være i live, eller opplevelsen av at et liv i frihet ikke gir mening. Hva med angsten og hjemsøkelsene? Dette er forhold som redaktøren tvinger Kertész til å svare på, noe han gjør motvillig, uten selvmedlidenhet eller sentimentalitet. Han er klar over at bare å åpne munnen for å si noe om det unevnelige, er et forræderi. Så: «Du må velge å være svulstig, eller tie.»

En fremmed

Imre Kertész er ikke Eli Wiesel. Han vil aldri påta seg rollen som tidsvitne for alle de som ble «menneskeavfall» (Kertész uttrykk) under den annen verdenskrig. Hva han egentlig opplevde eller ikke er ikke temaet; mer presserende blir det hvordan en forfatter skal forholde seg med presisjon og som etisk vesen gjennom fiksjonen til det umåtelige materialet Auswitch er - og om det er mulig. Kertész har gjennom romanene sine vist at det i hvert fall er verdt å gjøre forsøk; ikke minst for leseren.

Redaktøren, på sin side, forsøker å kryste biografiske opplysninger ut av Kertész, som sitter med et tilnærmet ikonoklastisk forhold til sin egen personlige historie. Men tross forfengeligheten lekker han, ikke så mye om forholdene i leiren, men for eksempel om tilbakekomsten, da han møtte opp på moras fabrikk, og er blitt en fremmed blant kjente. Annen litteratur blir diskutert, skrevet av andre forfattere som også var i leirene og gjorde det Kertész ikke har gjort: De begikk selvmord.

Også tida under diktatoren Kadár i det kommunistiske Ungarn blir utlagt av forfatteren. Et underliggjørende glimt inn i Kertész’ randeksistens får man når redaktøren siterer noe Kertész skrev i «Galeidagbok» og spør om det stemmer at «det stalinistiske diktaturet reddet deg fra følelsen av en stor skuffelse, til og med fra selvmord». Kertész svarer at det er sannsynlig. Noen av årsakene til påstanden kan man jo tenke seg; med å lese «Kaddisj for et ikke født barn» eller «Fiasko» kan man komme nærmere en slags forståelse av dem.

I pendlingen mellom liv og fiksjon skiller Kertész skarpt mellom den som en gang opplevde, og den som skriver. Forfatteren skriver fordi han må; for å overleve at han overlevde, fordi handlingen å skrive og den verdenen romanen utgjør, er noe han trenger å være i.

Fjortenåring

Et sitat fra boka kan være med på å belyse denne konstellasjonen. Jeg-fortelleren i «Uten skjebne» er en ungarsk fjortenåring som føres til «Auswitch». Det er en merkelig beretning hvor guttens stemme betoner det lyse og harmoniske når han kan, og hvor grusomhetene skildres så tilbakeholdt at boka vokser og vokser som imaginært verk. Om sitt forhold til fortelleren sier Kertész: «…figuren György Köves likner mer på den som skrev det enn den som gjennomlevde det.»

I det hele tatt er «K. mappe» paradoksalt nok en utsøkt bok som er så meningsfortettet at den må leses langsomt hvis innhold, konnotasjoner og nyanser skal oppfanges. Men hvor paradoksalt? Kertész blir konfrontert med Theodore Adornos uttalelse om at man ikke kan skrive dikt etter Auschwitz. Kertész går i strupen på filosofen. Han sier at Adornos uttalelse er «en moralsk stinkbombe (…) som forurenser luften, som er dårlig nok fra før», og sier at kunsten alltid betrakter livet som høytid, enten man liker det eller ikke. Dette forteller noe om hvilken tiltro Imre Kertész har til romanen som uttrykk og ledsager. Han velger å gå det sublimes vei, som løsning på en tilværelse uten fasthet og indre ro.

«K.s mappe» er ikke ei bok for «alle». Den handler ikke om alle, men gjør det likevel. Det er klart at man stilt overfor en så grandios lidelse kan bli underdanig, og føler at ens eget slit virker ubetydelig til sammenlikning. Mot en slik sykdom er Kertész god medisin. Han viker ikke for å hjelpe oss inn i det innfløkte.