Etter Bali

Etter å ha fulgt to ukers forhandlinger uten store begivenheter, ble jeg og de andre observatørene fra miljøbevegelsen vitne til en dramatisk avslutning på FNs klimatoppmøte på Bali. India og Kina krevde endringer i det endelige vedtaket på konferansen, og i flere timer var det høyst usikkert om det i det hele tatt ville bli noen sluttavtale fra Bali-møtet.

Det er lett å forstå India og Kinas reservasjoner mot å ta på seg for omfattende forpliktelser til å redusere sine klimagassutslipp. USA nektet under hele Bali-toppmøtet hardnakket å forplikte seg til framtidige utslippskutt. Og selv om Bush-administrasjonen pekte seg klart ut som verstinger på FN-konferansen, var de ikke helt alene. Både Canada, Japan og delvis Australia gjorde alt de kunne for å unngå klare, tallfestede mål for hvor mye rike land skal redusere sine utslipp i perioden etter 2012.

I et dårlig forhandlingsklima mellom industriland og utviklingsland, der den fattige verden nærer dyp mistenksomhet til alle forslag som fremmes fra de rike landene, sier det seg selv at det vil være vanskelig å forhandle fram den klimaavtalen verden trenger. Når det likevel kom til enighet på Bali, var det fordi de store utviklingslandene og progressive rike land gikk sammen, og dermed la tilstrekkelig press på USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avtalen fra Bali om et «veikart» for den videre klimaprosessen slår fast at verdens nasjoner skal bruke de to årene fram til desember 2009 på å forhandle fram en ny klimaavtale som sikrer tilstrekkelige kutt i klimagassutslippene. Det er en enorm oppgave. Den viktigste lærdommen fra Bali er at denne oppgaven vil bli nærmest umulig å fullføre hvis ikke den enorme mistilliten mellom rike og fattige land kan bygges ned og erstattes av tillit og samarbeid.

Hva kan Norge bidra med i denne situasjonen? Statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og miljøvernminister Erik Solheim står overfor en enorm jobb de kommende to årene. Men hvis de bruker mulighetene sine godt, kan Norge spille en viktig rolle i arbeidet fram til det store klimatoppmøtet i København i desember 2009. Natur og Ungdom ser tre områder der bidrag fra Norge er særlig viktig:

For det første må Norge begynne å redusere sine egne klimagassutslipp. Det er ikke uten grunn at de fattige landene vil gjøre oppfølgingen av eksisterende utslippsforpliktelser i rike land til et hovedtema i de videre internasjonale forhandlingene, framfor å diskutere nye forpliktelser for seg selv. Så langt har de fleste land i den rike delen av verden fortsatt å øke sine utslipp – til tross for at Kyoto-avtalen forplikter dem til å kutte. Når Norge går inn i Kyoto-periodens første år i 2008, skjer det med høyere klimagassutslipp enn noen gang tidligere. Slikt bygger ikke tillit. For å få flere land med på å kutte klimagassutslippene, er det avgjørende at rike land som Norge viser vei med å redusere egne utslipp kraftig.

For det andre bør Norge bidra minst like kraftig til å redusere utslippene i utviklingsland. Klimaforurensningen vokser kraftig i mange fattige land, men det vil være dypt urettferdig å pålegge dem strenge utslippsforpliktelser så lenge store deler av befolkningen deres fortsatt ikke får sine mest grunnleggende behov oppfylt. Løsningen er at de rike landene, som har det historiske ansvaret for klimaproblemet, bidrar til klimakutt også her. At Norge nå skal bidra med tre milliarder årlig til å stoppe avskoging i fattige land er et svært gledelig eksempel på dette. I årene framover må den rike verden vise vilje til å bidra kraftig for å redusere u-landenes utslipp, uten samtidig å vente å få noe igjen for det i form av kvoter eller lignende.

For det tredje må Norge gå foran i å utvikle ny teknologi, og bidra til at denne teknologien overføres og tas i bruk også i fattigere land. Det betyr blant annet at det trengs et kraftig løft i støtten til forskning og utbygging av fornybar energi. I dag bruker regjeringen langt mer penger på å forske på fossile energikilder enn på de fornybare. Slik kan det ikke fortsette.

URETTFERDIGE AVTALER: - Klimaforurensningen vokser kraftig i mange fattige land, men det vil være dypt urettferdig å pålegge dem strenge utslippsforpliktelser så lenge store deler av befolkningen deres fortsatt ikke får sine mest grunnleggende behov oppfylt. Foto: Scanpix
URETTFERDIGE AVTALER: - Klimaforurensningen vokser kraftig i mange fattige land, men det vil være dypt urettferdig å pålegge dem strenge utslippsforpliktelser så lenge store deler av befolkningen deres fortsatt ikke får sine mest grunnleggende behov oppfylt. Foto: Scanpix Vis mer

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har allerede varslet et aktivt «klimadiplomati» fra Norge de to kommende årene. Det er selvsagt viktig at Norge arbeider aktivt i de internasjonale klimaforhandlingene og gjennom andre kanaler for å bidra til en sterk internasjonal avtale på København-toppmøtet i 2009. Men det mest avgjørende for om vi får en enighet om to år, er hva de rike landene er villige til å bidra med for å redusere både egne og andres utslipp. Det må være jobb nummer en for regjeringen.

Etter Bali