Etter å ha fulgt to ukers forhandlinger uten store begivenheter, ble jeg og de andre observatørene fra miljøbevegelsen vitne til en dramatisk avslutning på FNs klimatoppmøte på Bali. India og Kina krevde endringer i det endelige vedtaket på konferansen, og i flere timer var det høyst usikkert om det i det hele tatt ville bli noen sluttavtale fra Bali-møtet.

Det er lett å forstå India og Kinas reservasjoner mot å ta på seg for omfattende forpliktelser til å redusere sine klimagassutslipp. USA nektet under hele Bali-toppmøtet hardnakket å forplikte seg til framtidige utslippskutt. Og selv om Bush-administrasjonen pekte seg klart ut som verstinger på FN-konferansen, var de ikke helt alene. Både Canada, Japan og delvis Australia gjorde alt de kunne for å unngå klare, tallfestede mål for hvor mye rike land skal redusere sine utslipp i perioden etter 2012.

I et dårlig forhandlingsklima mellom industriland og utviklingsland, der den fattige verden nærer dyp mistenksomhet til alle forslag som fremmes fra de rike landene, sier det seg selv at det vil være vanskelig å forhandle fram den klimaavtalen verden trenger. Når det likevel kom til enighet på Bali, var det fordi de store utviklingslandene og progressive rike land gikk sammen, og dermed la tilstrekkelig press på USA.