Etter bombene

Stille skildring fra Afghanistans utbombede ørkenlandskap.

FILM: «Aske og jord» er svært lavmælt til krigsfilm å være. Den er en anti-action-film i den forstand at den verken handler om soldater eller slag; den handler om tiden etterpå, om ofrene som sakte og forsiktig prøver å reise seg og gjenopprette livet.

Den afghanske regissøren Atiq Rahimis debutfilm er basert på hans egen roman. Hovedpersonen er en bestefar (Abdul Ghani) og hans femårige sønnensønn Yassin. De befinner seg praktisk talt i ingenmannsland; en bro over et inntørket elveleie, et veiskille med en vaktpost og en grønnsakbod er eneste holdepunkter i et landskap som krigen har feid over.

Bestefaren venter på bilskyss til en kullgruve der hans sønn bor og jobber. Han kvier seg for turen, for han frykter at sønnen Mourad skal bli gal av hevnlyst når han får nyhetene hjemmefra. Landsbyen er bombet i stykker, Mourads unge kone ble sett idet hun flyktet naken ut av ruinene før hun og minstebarnet omkom. Yassin overlevde, men er blitt døv. Femåringen tror at bombene stjal stemmene til alle rundt ham.

Det handler om å bli frarøvet alt, også sin ære og verdighet. Fortellingen skrider langsomt fram, mens de to venter på den ene bilen som passerer daglig eller sørger for å gå glipp av den, slik at den smertefulle overbringelsen av budskapet kan utsettes. Håpløsheten avspeiles klart i bildene av de små menneskene som er etterlatt til vind og vær i det store, øde landskapet.