Etter diktaturet

Takk Gud for at en 1400 år lang æra med diktatur endelig tok slutt med Saddam Husseins fall den 9. april 2003.

SADDAM VAR et kroneksempel på arabisk-islamsk styre, så da 60 prosent av de registrerte velgerne deltok i valget på en irakisk midlertidig nasjonalforsamling den 31. januar i år, var det var intet mindre enn en fredelig revolusjon som fant sted, helt på linje med den franske eller den russiske revolusjon. Om det ikke hadde vært for de arabiske medienes angstbiterske mediedekning - de er redde for konsekvensene i sine egne land - ville dette ha kommet langt bedre frem. For de som våget å ta veien til valglokalene gjorde det til tross for vissheten om at de ved det risikerte livet. Irakske kvinner, gamle og unge fant veien, lykkelige for endelig å kunne stemme fritt. Å sette spørsmålstegn ved om valgene var legitime er i praksis å fornærme irakernes stolthet, slik den manifesterte seg på valgdagen. De som valgte å ikke delta, gjorde det av egen fri vilje, de ble ikke tvunget, slik vi alle ble i diktatorens dager. Når det er sagt, var det uheldig at den øverste Marja\' (veileder, o.anm.) Ayatollah Ali As-Sistani anbefalte irakerne å stemme på en bestemt liste ved valget. En Marja\' bør være en opphøyet og ærverdig kilde til åndelig berikelse og veiledning, og ikke spille på folks religiøst-emosjonelle følelser i politisk sammenheng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DAGENS TRISTE sikkerhetssituasjon skriver seg tilbake til Saddam Hussein og hans egne, mangetallige sikkerhetsorganer. Saddam Hussein drev ingen lek de 35 årene han satt med makten. Han styrte landet og trente sine kadre til å holde orden, med alle midler. I dag er disse Saddams kadre de fremste til å planlegge og utføre de grusomme terroraksjonene som daglig finner sted i vårt land. Det er ikke gjort i en håndvending å utdanne nye sikkerhetsorganer som kan ta kampen opp mot disse terroristene. Vi må ikke glemme at Saddam Hussein selv var Iraks første og fremste terrorist. Han bygde sitt styre på sverdets makt, med terror og propaganda som skremte folk til taushet. De samme metodene brukes i dag av hans tilhengere og deres arabiske terrorist-gjester.

DEN KOMPLISERTE situasjonen i en by som Kirkuk illustrerer våre utfordringer i Irak. Av den grunn bør ingen forsøke å påtvinge en løsning før det har kommet en permanent grunnlov og nye valg på en permanent nasjonalforsamling er gjennomført. Det bør da søkes å finne en løsning som gir alle grupper deres rett, slik at ikke så mye som en borger blir nektet sine rettigheter. Araberne som ble bosatt i Kirkuk de siste tiårene kan ikke uten videre vende tilbake dit de opprinnelig kom fra. De tusener av kurdere som ble brutalt fordrevet av Saddams regime må få lov til å vende tilbake, men på en måte som ikke øker spenningen mellom de etniske grupperingene. Det sagt, synes jeg våre kurdiske brødre bør ta seg i akt for ikke å overdrive sitt kurdisk-nasjonale patos i dette spørsmålet. De har all mulig rett til å være stolte av sin kurdisk-nasjonale identitet, men overdrivelser vil kunne få negative følger. Ingen av oss må glemme at vi alle, arabiske som kurdiske irakere, har lidd forferdelig som en følge av den oppblåste arabisk-nasjonale retorikken bl.a. Baathistene sto for. Den retorikken tok sikte på å arabisere hele Irak. Det som vil hjelpe oss i å bygge en stat for alle er en liberal retorikk fundamentert på borgerlige rettigheter.

MANGE ISLAMISTER ønsker at Islam skal være hovedfundamentet, hovedkilden til Iraks konstitusjon. Skjer dette vil de i realiteten kappe hodet av Islam. Jeg stiller spørsmålstegn ved de som taler for en islamsk lovgivning og deres evner til å utmåle straff, til å løse erstatningssaker, til å etterse at alle bærer hijab, til å steine syndere, til å tilbe, til å løse spørsmål om rente på lån og til å innføre alkoholforbud. De er så definitivt ikke i en posisjon til å påtvinge slike regler og restriksjoner. Har muslimene i løpet av de siste 14 århundrer vært i stand til å etablere en islamsk stat, eller har vi ikke hatt kriminelle stater som har flagget med islams navn?! Dette i fall de ønsker å etablere en islamsk stat. Hvis det er så at de bare ønsker å innføre en del av islam i konstitusjonen, hva skal så skje med de andre delene? Jeg støtter arbeidet med å etablere en sekulær styreform, en som respekterer alle religioner, og som gir alle religiøse institusjoner frihet til å praktisere sine spirituelle og veiledende aktiviteter. Vi må ikke gi statsmakten noen mulighet til å misbruke religionens navn. Vi må etablere en sekulær stat.

I vår lange islamske historie har statsmakten aldri vært i stand til å etablere et sivilt samfunn med tilhørende institusjoner. Alle institusjoner man i dag finner er med ett unntak knyttet til myndighetene. Unntaket er opposisjonen, de som avviser dagens myndigheter. Disse finner man enten i de høyeste fjellene eller som de marginaliserte i samfunnet. Etter mitt syn er Iraks religiøse sjia-råd (Hawza) et eksempel på en slik sivil institusjon. Den har vært i kontinuerlig opposisjon til statsmaktene de siste 1400 år. Denne tradisjonen må følges opp og utvikles. Vi må ikke konsentrere all autoritet og alle institusjoner i statens hender. Irak trenger en uavhengig, liberal og fri presse, på samme måte som vi også trenger en kapitalsterk privat sektor som kan utfordre styresmaktene slik at ikke staten ender med å eie alt.

ENKELTE HAR forsøkt å si at det eksisterer en sammenheng mellom Islam og terror. Disse tar feil. Islam er en himmelsk religion som tilber Gud, sinne er en menneskelig egenskap som får mennesker til å forsvare seg og til å gå til krig. Islam forsøker å kontrollere denne egenskapen. Kristendommen prøver på sin side å unngå realitetene ved å fokusere på tilgivelse og kjærlighet. Det er selvsagt en vakker tanke, men så lenge vi har med mennesker å gjøre vil vi også ha interesser, misunnelse og uenighet. Makt er en av mange muligheter til å kjempe for sitt. Islam er basert på tre prinsipper: tro (al-Aqeeda), lov (Sharia) og etikk (Akhlaq), og disse regulerer når det er tillatt å bruke sinne og makt. Sharia-lovene er gode regler, men problemet oppstår når de skal anvendes. De som sitter ved makten, for eksempel en muslimsk hersker, tolker religionen etter sitt eget forgodtbefinnende. Islam har blitt et offer for muslimske herskere, som i 1400 år har stjålet og drept i Islams navn. Derfor ønsker vi at religionen må beskyttes av islamske lærde som ikke innehar politisk makt.

Oversatt fra arabisk og bearbeidet til norsk av Khaled Abdel Fadel og Geir Furuseth (FUZ)

FAKTA

Ayyad Jamal Ad-Din

Omstridt irakisk sjia-ledere, utdannet i Najaf og Qum. Har arbeidet som imam i De

forente arabiske emirater, og etter Saddam Husseins fall markert seg som profilert motstander av å gjøre Irak til en islamsk stat. Ayyad Jamal Ad-din besøker i disse dager Norge.