BLE ENIGE: Samarbeidspartiene med fra venstre André N. Skjelstad (V), Geir S. Toskedal (Krf), Helge André Njåstad (Frp), Frank J. Jenssen (H) og Kommunal- og moderniseringsminister, Jan Tore Sanner (H), presenterte status for kommunereformen og regionreformen under en pressekonferanse på Stortinget onsdag morgen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
BLE ENIGE: Samarbeidspartiene med fra venstre André N. Skjelstad (V), Geir S. Toskedal (Krf), Helge André Njåstad (Frp), Frank J. Jenssen (H) og Kommunal- og moderniseringsminister, Jan Tore Sanner (H), presenterte status for kommunereformen og regionreformen under en pressekonferanse på Stortinget onsdag morgen. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Etter en elendig prosess, endte kommunereformen så bra som den kunne

Det muliges kunst.

Kommentar

Fasiten på regjeringen Solbergs store prosjekt, kommunereformen, ble presentert på en pressekonferanse i går tidlig. Der fortalte kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner at dagens 428 kommuner blir redusert til 358, 13 av kommunene blir slått sammen mot sin vilje. Samtidig offentliggjorde han at regionreformen vil redusere dagens 19 fylker til 10 regioner.

Regjeringen har hele tida nektet å angi noe tall for hvor mange kommuner de helst vil ha. Det er likevel ingen tvil om at det uoffisielle målet hele tida har vært langt færre kommuner enn dette. Om kommuner som i praksis er fungerende arbeidsmarkeder ble slått sammen, ville man fått mer likestilte enheter som kunne overtatt større oppgaver og fått bedre økonomi enn i dag. Resultatet blir isteden at vi fortsatt vil ha et lappeteppe med store og små kommuner, med svært ulikt grunnlag for å ivareta tjenestetilbudet til innbyggerne sine.

Mer kunne vært mulig, hvis kommunereformen ble gjennomført på en annen måte. Men politikk er som kjent det muliges kunst.

Noen storstilt nedskalering av antall kommuner ble umulig allerede ved starten av prosessen. Bred folkelig forankring og demokratiske prosesser i kommunene er i seg selv et flott mål, men da kommunepolitikerne ble beordret til å sette i gang «den store nabopraten» var dessverre utfallet gitt. De hadde ingen skisse til kart fra Stortinget, ingen konkrete ønsker å forholde seg til og heller ikke noen reell beskrivelse av hva de skulle ta stilling til.

Verken oppgavefordelingen eller det nye inntektssystemet for kommunene var klart da kommunene begynte å holde folkeavstemninger om sammenslåing. Derfor fikk velgerne mange steder flere ulike forslag å velge mellom, de fikk ikke vite at dagens situasjon uansett ville endre seg og de fikk ikke vite hva de ville oppnå med en sammenslåing. Det er jammen ikke rart at mange sa nei.

Sinte ordførere i kommunene som nå blir slått sammen med tvang startet valgkampen i går og håper allerede på at et regjeringsskifte skal «redde» dem. De har grunn til å håpe.

Ingen som var til stede på Senterpartiets landsmøte for to år siden har vært det i minste i tvil om strategien. Allerede i åpningstalen den gang erklærte leder Trygve Slagsvold Vedum sterkt og klart, at i år går Senterpartiet til valg på å oppløse tvangssammenslåtte kommuner. Han mottok stormende applaus fra «ordførerpartiet», som leder kommuner med i snitt 4000 innbyggere. Senterpartiet ligger på meningsmålingene an til å gjøre et knallgodt valg i september.

Arbeiderpartiet har også åpnet for å oppløse tvangssammenslåtte kommuner, og Jonas Gahr Støre varslet i går også at partiet vil stemme ned regionreformen. Åpningen er forståelig, for selv om Ap-lederen ikke sier det, er det en grønn elefant i rommet: Det blir ikke noe regjeringsskifte uten Senterpartiet. Dessverre har Arbeiderpartiets opptreden selvsagt også lagt begrensninger på regjeringens spillerom, i en reform som ville blitt best om den ble støttet av en bred koalisjon på begge sider av den politiske høyre-/venstre-aksen.

Det er verdt å merke seg at kommunestyrepolitikerne mange steder har vært mer positive til sammenslåing enn innbyggerne. De som styrer vet hvor vanskelig det er å få høyt kvalifisert arbeidskraft til lav stillingsbrøk og i hvor stor grad små kommuner i dag er avhengige av å kjøpe tjenester fra større nabokommuner. Resultatet av manglende sammenslåing blir derfor mange steder en fortsatt utstrakt bruk av interkommunale avtaler og lave stillingsbrøker.

Når nå omfanget av tvang er begrenset til bare 13 kommuner, står også begrunnelsene for bruk av makt tydelig fram. Her er kommuner som ligger geografisk mellom andre kommuner som har sagt ja til å slå seg sammen. Kommuner som ville slått seg sammen frivillig, hvis de hadde klart å bli enige om hvor rådhuset skulle ligge. Fattige kommuner som har fått avslag på sitt frieri til rike nabokommuner, og enkeltkommuner som ellers ville blokkere sammenslåinger som ønskes av et flertall i regionen. Nå brukes tvang også i kommuner der positive politikere har møtt knappe neiflertall i folkeavstemninger med svært lav oppslutning. Dette er begrunnelser som også bør ha gjenklang i Arbeiderpartiet.

For regjeringen, samarbeidspartiene og statsråd Jan Tore Sanner ble det uansett umulig å gjøre dette stort annerledes nå. Reformen har kostet milliarder av kroner og millioner av arbeidstimer. Noe tvang er nødvendig, men regjeringen og stortingsflertallet har selv forspilt sjansen til å tegne kommunekartet helt på nytt. Når prosessen ble som den ble, er denne fasiten det beste resultatet det var mulig å oppnå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook