Etter et ran

En innvandrergjeng ranet sønnen, hun reflekterte over sjokket i Dagbladet og utløste heftig debatt. Her skriver Liv G. Kloster om reaksjonene

JEG SKREV FOR

en måneds tid siden et innlegg til Dagbladet der jeg beskrev mine tanker i forbindelse med at min 14 år gamle sønn og en venn var blitt ranet av en gjeng gutter med innvandrerbakgrunn. Hensikten med å skrive var todelt; først og fremst ville jeg reise en debatt om risikoen for økt rasisme hos etnisk norske gutter med erfaringer fra lignende typer av sammenstøt med innvandrergjenger som det min sønn hadde hatt, dernest ville jeg beskrive min egen følelse av utilstrekkelighet som oppdrager. Jeg hadde ikke klart å fange opp realitetene i min sønns verden, men tviholdt på en virkelighetsbeskrivelse der «alle barn er like» og derfor må møtes med samme åpne og tolerante holdning, uansett. I erkjennelsen av å ha kommet til kort, stilte jeg spørsmålet om hvordan jeg fra nå av skulle formidle en inkluderende, åpen og ikke-rasistisk holdning, og samtidig beskytte min sønn mot voldsopplevelser? Det som har gjort mest inntrykk på meg i etterkant av dette avisinnlegget er omfanget av responsen jeg har fått. Antallet henvendelser har vært helt overveldende, og også svært urovekkende. Det har vært altfor mange som har kontaktet meg for å fortelle sine historier, flere av disse med et vesentlig råere innhold enn den om min sønn. Problemet er mye større enn jeg ante, i tillegg oppfatter mange det som vanskelig og risikabelt å snakke offentlig om slike saker. Reaksjonene jeg har fått understreker også at problemet ikke kan avgrenses til antall anmeldte barneran. Mørketallene er store. Mange ran og voldsepisoder anmeldes ikke.

DET FINNES

to prinsippielt ulike måter å forholde seg til hvordan problemene i møtet mellom etnisk norske gutter og innvandrergjenger bør håndteres; den ene kan kalles en tilpasningsstrategi, den andre en løsningsstrategi. Mange av de svar og råd jeg har fått i den offentlige delen av debatten har vært basert på tilpasningsstrategien; norske gutter må bli mer «streetwise», de må tilegne seg, og følge, de reglene som til enhver tid gjelder på gata. Slik vil forekomsten av ran, vold og trakassering reduseres. Jeg synes denne strategien er problematisk. Den legger for det første ansvaret for å bli utsatt for en kriminell handling på offeret; på samme måte som kvinner med for korte skjørt har seg selv å takke dersom de voldtas, vil også gutter som er på feil sted til feil tid, med feil klær og med blikket i feil retning, måtte regne med å bli ranet. Dessuten; dersom løsningen ligger i å tilpasse seg det som til enhver tid er situasjonen på gata, og jeg som ansvarlig oppdrager skal lære min sønn hvordan han skal bli streetwise, så må jeg ta utgangspunkt i kriminalitetstatistikken. Som tall fra politiet forteller, så er nesten alle barneranere i Oslo av utenlandsk opprinnelse, mens ofrene er etnisk norske. For å oppfylle mine oppdragerplikter så må jeg med andre ord fortelle min sønn at han skal passe seg spesielt godt for gutter av utenlandsk opprinnelse. En intenst ubehagelig, rasismefremmende og kortsiktig strategi som jeg virkelig ville kvie meg for å ta i bruk.

Det er videre all grunn til å stille spørsmålstegn ved om det å være streetwise vil hjelpe. Tall fra Majorstua politikammer viser at alle de som begikk barneran i 2002 var bosatt utenfor politidistriktet; gjerningsmennene kommer med andre ord inn til området i den hensikt å begå ran. Foreldre som har kontaktet meg har dessuten fortalt at deres barn var blitt sparket ned bakfra, altså før de i det hele tatt hadde hatt mulighet til å vise hvor streetwise de kunne være. Min konklusjon er klar; tilpasningsstrategien basert på streetwisehet er kortsiktig og utilstrekkelig og vil over tid medvirke til økt rasisme. Problemet bør defineres, beskrives, angripes og løses mye mer offensivt.

SAMFUNNSFORSKERNE

står sentralt både i definisjonen og beskrivelsen av den situasjon vi står overfor, og i arbeidet med å foreslå tiltak. Jon Rogstad ved Institutt for Samfunnsforskning har pekt på at forskerne har en tendens til å formulere seg i termer som avfeier og relativiserer, slik at det skapes en distanse til folks konkrete erfaringer og uro. Reportasjene og intervjuene i Dagbladet, samt all den empirien jeg har fått i fanget i denne saken, viser at 14-årige gutter faktisk har grunn til å føle frykt når de beveger seg i byen. Når forsker Hilde Pape ved NOVA uttaler at dette kun er et problem knyttet til 10-12 «høyaktive» barneranere, leverer hun etter mine begreper en god illustrasjon av Rogstads poeng.

Jeg oppfatter det heller ikke som betryggende at det refereres til et datamateriale som er åtte år gammelt når forskerne skal beskrive og forklare forholdet mellom den etnisk norske og innvandrerungdommen. På dette feltet er det rimelig å tro at endringer skjer raskt. Flere av de foreldrene som har kontaktet meg bekymrer seg over det de oppfatter som gryende rasisme hos sine sønner med volds- eller trakasseringserfaringer. Vet forskerne noe om dette? Hvordan vil det prege samfunnet vårt i årene som kommer? Uten en mest mulig komplett forståelse av hva som forårsaker vold og rasisme, kan vi heller ikke utarbeide tiltak som er effektive og presise.

RASISTISKE HOLDNINGER

vokser og trives i uutluftede og tause rom, derfor er en fordomsfri og åpen offentlig samtale om hva som motiverer vold og rasisme helt nødvendig. Da må det også være lov til å snakke om årsaker til at enkelte grupper er så kraftig overrepresentert på kriminalitetsstatistikken. Frustrasjon og fortvilelse over å møte diskriminering og stengte dører kan forklare en god del av dette, men en må også kunne se på kulturelle forklaringer. Hvilken betydning har for eksempel patirarkalske familiestrukturer og misforståtte æresbegreper for synet på, og tilbøyeligheten til å bruke vold?

Politiet er sentrale i en løsningsstrategi, og driver et svært effektivt forebyggende arbeid ved aktiv tilstedeværelse i de kriminelle miljøene. Viktigst er det imidlertid å mobilisere foreldrene. Gjennom helsestasjon, barnehage og skole må betydningen av foreldreengasjement i barnas verden utenfor hjemmet formidles og understrekes. Som gjenglederen Shaz så klokt sa til Dagbladet på spørsmål om hvordan gjengproblemene i Oslo burde løses: «Foreldrene må holde barna sine mer hjemme og sørge for at de har snille venner.»

De voksne må være voksne, og ta ansvar. Dette gjelder ikke bare oss som er foreldre, men også politikere og andre ledere. Derfor er den stemmen Loveleen Riehel Brenna representerer viktig, når hun peker på hvor urettferdig det er at hennes sønner stemples når verden deles opp i «oss» og «dem». Jeg tror på en allianse mellom foreldre, der det er «vi» som forenes i et ønske om å gjøre våre barns verden så trygg, åpen og tolerant som mulig, og der vi på basis av kunnskap og gjensidig respekt, aktivt og bevisst motarbeider vold og rasisme.