JEG SKREV FOR

en måneds tid siden et innlegg til Dagbladet der jeg beskrev mine tanker i forbindelse med at min 14 år gamle sønn og en venn var blitt ranet av en gjeng gutter med innvandrerbakgrunn. Hensikten med å skrive var todelt; først og fremst ville jeg reise en debatt om risikoen for økt rasisme hos etnisk norske gutter med erfaringer fra lignende typer av sammenstøt med innvandrergjenger som det min sønn hadde hatt, dernest ville jeg beskrive min egen følelse av utilstrekkelighet som oppdrager. Jeg hadde ikke klart å fange opp realitetene i min sønns verden, men tviholdt på en virkelighetsbeskrivelse der «alle barn er like» og derfor må møtes med samme åpne og tolerante holdning, uansett. I erkjennelsen av å ha kommet til kort, stilte jeg spørsmålet om hvordan jeg fra nå av skulle formidle en inkluderende, åpen og ikke-rasistisk holdning, og samtidig beskytte min sønn mot voldsopplevelser? Det som har gjort mest inntrykk på meg i etterkant av dette avisinnlegget er omfanget av responsen jeg har fått. Antallet henvendelser har vært helt overveldende, og også svært urovekkende. Det har vært altfor mange som har kontaktet meg for å fortelle sine historier, flere av disse med et vesentlig råere innhold enn den om min sønn. Problemet er mye større enn jeg ante, i tillegg oppfatter mange det som vanskelig og risikabelt å snakke offentlig om slike saker. Reaksjonene jeg har fått understreker også at problemet ikke kan avgrenses til antall anmeldte barneran. Mørketallene er store. Mange ran og voldsepisoder anmeldes ikke.