Opp, opp, opp! Det går bare en vei for Gucci Mane. Foto: Matt Winkelmeyer/Getty Images for Coachella/AFP
Opp, opp, opp! Det går bare en vei for Gucci Mane. Foto: Matt Winkelmeyer/Getty Images for Coachella/AFPVis mer

Ukas VERS: Gucci Mane & Migos - «I Get The Bag»

Etter et tiår inn og ut av fengsel, er rapperen nygift, sunn og skjerpa

Gucci Mane er ikke den han engang var. Det skal vi nok være glade for.

Noen artister er man så vant til å se tape at man nesten holder pusten når det endelig går bra for dem. Ta for eksempel ulykkesfuglen Radric Davis alias Gucci Mane, som har vært inn og ut av fengsel i over et tiår. Hver gang han har vært på nippet til å slå igjennom stort, har én av to ting skjedd. Enten har Gucci gjort noe dumt og kriminelt som har sendt ham lukt i spjelet, eller så har plateselskapet eller han selv bomma totalt og sluppet svake album som har sendt ham rett tilbake til start.

Bare ett av albumene hans har solgt til gull - og det først sju og et halvt år etter at det ble sluppet. Under det siste store sammenbruddet hans, rett før det lange fengselsoppholdet som endelig tok slutt i mai 2016, klarte han dessuten å fornærme de aller fleste vennene han noengang har hatt i bransjen på det aller groveste. Hans plass har vært den Mingus kalte «Beneath the Underdog». Derfor er det lett å høre en viss utilsiktet ironi i refrenget til «I Get The Bag», Gucci Mane-låta som i skrivende stund ligger på ellevteplass på Billboards Hot 100 - hans høyeste plassering som soloartist noensinne. Det er Quavo fra Migos som rapper:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«You get the bag and fumble it
I get the bag and flip it and tumble it »

Den doble metaforen - strengt tatt er det en metalepse - begynner i sportens verden, for vanligvis er det jo en ball, og ikke ei veske, man kan fomle bort når anledningen byr seg. Men fotballmetaforen byttes ut med en dopsalgmetafor - veska, «the bag» er full av narkotika, og den som kan «flippe» den, blir rik. Men «I Get The Bag» er ikke en låt om å selge dop, men om å lykkes som artist. Om holde fokus og spille sine kort riktig, for å slenge inn enda en metafor på toppen av de to andre.

De færreste har fomlet bort så mange pasninger - eller vesker, om du vil - som Gucci Mane. Men siden han slapp ut av fengsel er det - utrolig nok - som om Gucci har gjort alt riktig. Han er nykter, sunn, skjerpa og slank. Han har nådd førsteplassen på Hot 100 sammen med Rae Sremmurd, og samarbeider med nesten alle, fra Selena Gomez, Justin Bieber og Fifth Harmony til Lil Pump, Young Dolph og Joe Gifted. Stadig oftere hylles han som det siste tiårets mest innflytelsesrike rapper, og de fleste av de mange artistene han i sin tid hjalp opp og frem har trykket ham til sitt bryst. Han har nettopp giftet seg med kvinnen i sitt liv, Keyshia Ka'oir, han har skrevet bok og lar seg intervjue av (favorittforfatter) Malcolm Gladwell og NPR, som han også holder Tiny Desk-konserter for. Han har til og med nesten vært i Norge. I krystallkula mi ser jeg omrisset av en Skavlan-sofa.

For en som har fulgt karrieren til Gucci Mane i over et tiår, er det umulig å ikke heie på ham nå som det endelig flasker seg for ham. Det er så fortjent som det kan få blitt. Og «I Get the Bag» er en nærmest perfekt rap-hit anno 2017. Ingen fomler, og det rumler og tumler akkurat der det skal. Migos' Quavo leverer et ypperlig refreng, helt på høyde med «Bad & Boujee», og Takeoff, bedre enn noensinne, sammenligner dama si med Kris Jenner. Og Gucci? Han er... proff. Smart. Og teknisk. Verset hans virker komponert - pønsket ut på forhånd og levert etter en plan, i daktyler som matcher Migos'. Og om Gucci Mane anno 2017 har et problem, ligger det, paradoksalt nok, nettopp der.

For å rive av plasteret hardt og brutalt: I 2017 høres ikke Gucci Mane ut som om han elsker å rappe mer enn noe annet i verden. Han sier det rett ut i en av linjene i verset: «I don't even like to freestyle for free.» Mange rappere sier sånne ting, og jeg ser ikke bort fra at Gucci har sagt noe lignende selv, for mange år siden. Men da kunne man i så fall høre at han ikke egentlig mente det. På papiret er Guccis vers i «I Get The Bag» like godt som Quavo og Takeoffs bidrag. Men der stemmene deres liksom holder igjen en voldsom energi som slippes ut i små eksplosjoner av nærvær, presser Gucci ut hver stavelse. Han vet godt hvor de skal, men han har det ikke spesielt morsomt mens han danderer dem. Han er på jobb. Og dermed ender han opp som gjest på sin egen hitsingel, mens «I Get the Bag» blir en verdig oppfølger til Migos' «Bad & Boujee».

Det gjør vondt å skrive dette. For da Gucci Mane var på topp, kunstnerisk, men altså ikke kommersielt, hadde han det gøy hele tiden. Altfor gøy til at selvutnevnte rapkjennerne kunne ta ham alvorlig. For dem representerte Gucci Mane det absolutte forfall, og den som våget å nevne ham i samme åndedrag som andre store rappere fikk gjennomgå. Likevel er nesten alle de omlag 20 mixtapene som Gucci Mane begikk mellom Chicken Talk i oktober 2006 og Mr. Zone 6 i juni 2010 blant favorittskivene mine noensinne. Og de er det på grunn av Gucci Mane og rappingen hans, eller mer presist på grunn av det enorme nærværet og overskuddet han fylte dem med.

Ta for eksempel «Hurry» det Fatboi-produserte åpningskuttet på «Writing on the Wall» fra 2009 - en låt som nærmest fosser av strålende, spinnville idéer. Ingen i studio kan ha sagt nei til noe. «BURR!» roper Gucci Mane, og så setter sampelet inn, hentet fra det som må være det mest hektiske partiet i en ukjent Super Mario-level: biri-pipi-pipi-pipi-biri-pipi-pipi-pipi. «Oh damn!» svarer Gucci, «Let me kiss my chain, mane, kiss my watch... MWUA!» Og så tar han liksom fart før han kaster seg på beaten for alvor: «GucciGucciGucciGucciGucciGucciGucci!»

«Gucci got a warrant how the fuck I get subpoenaed?
Objection! What's the objection? Your honor I'm a genius!
13 years old got my Jordans in the cleaners
Like Lil Scrappy rockin FILAs, in the club sho nuff like Tela (Gucci!)
Black and white chain in the Libra like a zebra
This is not your everyday ordinary fucking Beemer»

Det er absolutt ingenting som er ordinært med denne låta, eller med Gucci Mane i disse fire årene. Alt sammen er ren utside, ren fart, ren glede over alt man kan gjøre med språket, at man kan fyke fra rettssalen til klubben og videre inn i bilen igjen på bare fem små verselinjer. Man er da et geni, tross alt.

Tekniske detaljer må vike - de er bare detaljer. Derfor legger Gucci litt keitete trykket på ob i «What's the OB-jec-tion?» der han lett kunne skrevet om linja litt for å få rytmen til å gå opp. «Hurry» har det for travelt til å ta slike smålige hensyn. Og den har det altfor gøy underveis. Gucci spiller ut personligheten sin i hver stavelse: «911 emergency, Gucci making currency / Somebody call an ambulance I think my flow's been burglaried!» åpner andreverset, men det handler aldri om flow med Gucci Mane, om alle de fine tingene som svarer til alle de fine ordene: «My albino Testarossa bout the color of the ocean». Men mest av alt handler det om å være tilstede. Og ingen kunne være så tilstede som det Gucci kunne, da det luktet svidd gummi ved slutten av hver verselinje.

Det kunne heller ikke Gucci Mane selv. Det holdt i noen gode år, men, som den som leser «The Autobiography of Gucci Mane» snart vil erkjenne, var det ingen som kunne leve slik i lengden. Den kreative raptusen til Gucci Mane blir etterhvert umulig å skille fra demonene han sliter med: det posttraumatiske stresset etter drapet på mannen som var sendt for å myrde ham av rivalen Young Jeezy, dopen som døyver smertene, men som også forsterker paranoiaen han aldri blir kvitt.

På årets album, Mr. Davis, er demonene borte. Gucci Mane har funnet ro i sjela. Han rapper godt, han tenker før han rapper, og han lar gjestene bære det tyngste lasset. Måtte det fortsette slik for alltid.