BAK FASADEN: Programleder Helene Sandvig møter intervjuobjektene sine med varme og respekt, mener Dagbladets anmelder. Foto: Anders Leines/NRK 
BAK FASADEN: Programleder Helene Sandvig møter intervjuobjektene sine med varme og respekt, mener Dagbladets anmelder. Foto: Anders Leines/NRK Vis mer

Anmeldelse: «Helene sjekker inn»

Etter femten minutter settes første heroinsprøyte

Helene Sandvig besøker steder vi helst vil glemme at finnes.

ANMELDELSE: 15 minutter ut i episode 1 av «Helene sjekker inn» settes første heroinsprøyte. Ut fra det, og den snodigjoviale tittelen, kunne man kanskje tenkt at denne dokumentarserien var sensasjonspreget. Men det er heldigvis ingenting spekulativt over Helene Sandvigs oppfølgersesong, der hun flytter inn på ulike institusjoner for å se hvordan de oppleves fra innsiden.

Formålet her er først og fremst å vise oss hvor de blir av og minne oss på at de finnes, disse menneskene som vi som kollektiv helst vil ha ut av både syne og sinn på vår blankpolerte samfunnsoverflate.

Fri tilgang

I første episode er hun på et hospits for tungt narkomane, i andre på et sykehjem. Og menneskene serien følger gir bemerkelsesverdig fri tilgang til både fysiske og sjelelige arr. Heroinsprøyten er den første av flere, og det skorter ikke med rumpevask, bleieskift og gråt i episoden etter heller. Jeg er sikker på at NRK har tatt alle forholdsregler for å sikre at de medvirkende er innforstått med hva de er med på og godt ivaretatt, men avhengig av ditt toleransenivå for å se ekte, svake mennesker i utrolig sårbare situasjoner blottstille seg selv for åpent kamera, kan dette tidvis oppleves litt invaderende likevel. Spesielt i andre episode sitter jeg i blant med en følelse av at dette er noe jeg ikke burde få se.

Dyktig seersurrogat

Når man velger denne formen, med en aktiv intervjuer foran kamera som seersurrogat, er det alltid deilig med en som, med unntak av et par selvfotograferte filosoferinger på sengen, ikke er for opptatt av å få dette til å handle om seg. Sandvig møter alle med varme og respekt, på deres premisser (kanskje bortsett fra bestyreren på sykehjemmet), og gir dem rom til å komme med egne refleksjoner, uten at hun skygger unna de kritiske spørsmålene eller er redd for å ansvarliggjøre dem for eget liv.

Men hun er ikke ute etter å polemisere. Dette er ikke et debattinnlegg om ruspolitikk eller eldreomsorg, og bør heller ikke brukes som det – en serie som dette er i sin natur for anekdotisk til det – men et forsøk på å forstå og leve seg inn i andres situasjon.

Serien er ikke ute etter å løse verdensproblemer, og det foregår ikke noe her vi ikke visste fra før, men i blant er det greit å bli minnet på at det finnes.