Etter finanskrisen

USA og Europas er svekket som ansvarlige finansaktører, skriver Helge Hveem.

Finanskrisen har alt fått politiske konsekvenser. Finansminister Paulsons tiltak for å møte krisen utfordrer markedsideologene. Økonomer protesterer og Reagan-tro republikanere murrer. Dersom Kongressen likevel vedtar den enorme redningspakken, overtar staten de «syke» lånene fra markedet. Samtidig betyr det en veldig konsentrasjon av makt. Noen få personer får vide fullmakter. Selv sjefene for de statlige institusjonene i Kina sitter ikke med så stor makt i dag. Ingen økonomisk-politisk elite i Europa vil gjøre det.

Finanskrisen bekrefter det noen av oss har hevdet en stund: den overdrevne vekten på selvregulerende markeder vil kunne ødelegge globaliseringen «innenfra». Når den amerikanske subprimekrisen sender store deler av verden på en økonomisk nedtur, er det fordi liberaliseringen av kapitalmarkedene sprer så vel krise- som vekstimpulser langt raskere og sterkere enn før.

Litt enkelt sagt fikk John Meynard Keynes etter 2. verdenskrig med seg amerikanerne på en delvis og gradvis liberalisering. Friere handel skulle kombineres med regulerte finansmarkeder. Siden 1970- og ikke minst 1980-åra har man snudd opp ned på dette: mens finanssystemet har vært radikalt liberalisert, strever man som kjent fortsatt med å liberalisere handelen. Det er likevel for enkelt å si at Keynes nå har fått hevn over Milton Friedman. Forholdene er andre i dag enn da. Og mange land har, ikke minst ved samarbeidsordninger, større evne til å møte alvorlige kriser nå enn de hadde i 1930-åra. I stedet for å dra interessante historiske paralleller og returer bør vi i stedet feste blikket på to forhold som kommer til å stille vestlige beslutningstakere overfor store utfordringer: den politiske effekten av finanskrisens sosiale følger; og hva Kina og andre finansielle kraftsentra vil med den nye orden som må komme etter krisen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når importen utkonkurrerer bedriften du jobber i eller eksporten møter redusert etterspørsel, berøres du direkte; derfor er handelspolitikken blitt så viktig. Tap av hus og arbeidsplasser i finanskrisens kjølvann gjør at finanssystemet, «hevet over» folk flest i tiår, igjen angår folk flest. I skrivende stund er det ikke kjent hvor mange sosiale hensyn demokratene i Kongressen vil få hengt på den store redningspakken den eventuelt gir finansinstitusjonene. Den pågående valgkampen sørger for ekstra oppmerksomhet om fordelingen og timingen av kostnadene, mens ingen vet hvem som vil dra fordeler av krisen ved valget i november. Optimistene peker på at staten kan sitte med de dårlige lånene til markedet har svingt tilbake til det normale og realisere en gevinst til alles beste da. Men i mellomtida vil skattebetalerne dekke regningen. Hvor lenge, hvordan blir den fordelt - og hvor stor blir den egentlig?

Det er gitt at det vil komme flere og sterkere reguleringstiltak i USA, Storbritannia og andre europeiske land. Finansaktørene vil bli stagget og stilt overfor strengere krav. Hvilke har mange kommentatorer skrevet mye og til dels godt om. Men få av dem plasserer sitt utsiktspunkt utenfor den vestlige verden og betrakter krisen derfra. La meg derfor foreslå noen tema som melder seg dersom man gjør det:

Kina, oljerike araberland og andre «nye» økonomier sitter i dag med halvparten av verdens valutareserver. De har i flere år dekket underskudd på USAs driftsbalanse med utlandet. Strategene bak redningspakken i USA regner nok med at de skal fortsette å gjøre det. Samtidig som de tror eller håper at Kina og andre deler av Asia skal sørge for at de vestlige landene i nedgangstid kan redde sine arbeidsplasser ved deres hjelp.

Finanskrisen vil imidlertid avslutte den perioden der vestlige ledere og forbrukere kan ta vekst-Asia for gitt - som sin redningsplanke. I Øst-Asia er spareraten flere titalls prosent. Øst-asiatene har grunn til å se ikke bare undrende, men kritisk på at USA de siste åra har utviklet seg mot en negativ sparerate. Det er ikke sikkert de bare vil fortsette å plassere sparepengene i amerikanske obligasjoner. Den innarbeidede forestillingen om at USA og Europa er de mest ansvarlige finansaktørene i verden og derfor bør ha styringen med finanssystemet, er nå alvorlig svekket. Asiatiske og arabiske ledere spør seg om de bør finne seg i å sitte med 10 prosent av stemmene i Det internasjonale valutafondet (IMF) mens USA alene har nær det dobbelte. Skal de bidra til løsningen på stabilitetsproblemet i verden, bør de vel også ha en innflytelse som svarer til deres bidrag?

Nå er det alt tegn på at veksten avtar i Øst- og Sør-Asia og at finanskrisen i USA er én av årsakene. Er ikke asiatene dermed i samme båt og bør stille opp globalt ut fra egeninteresse? På kort sikt er svaret ja, men et betinget ja og det gjelder ikke på litt lengre sikt. Et varsel kom allerede da Kinas investeringsfond for ei tid siden sa nei til å kjøpe opp Lehman Brothers. Den økonomiske veksten har ikke lagt forsiktighet til side. Men den (og OL) har gitt en økt selvbevissthet, både sosialt og politisk, som vi kommer til å merke. Vi vil også, spesielt fra de landene i Øst-Asia som for drøyt ti år siden ble rammet av en tilsvarende finanskrise, høre kritikk for det som oppfattes som amerikansk dobbeltmoral. Da Sør-Korea ble rammet høsten 1997, ble staten der nærmest nektet av USA og IMF å gå inn med redningspakker til kriserammende institusjoner. IMF modererte riktignok etter hvert sin motstand mot intervensjon og har siden holdt på sitt prinsipp om minst mulig statlig inngrep. I dag blir sørkoreanere og latinamerikanere minnet om at det finnes andre spilleregler for amerikanske kriser enn for dem de opplevde i sine land. De vil neppe godta andre regler enn «de amerikanske» neste gang de måtte havne i krise.

Etter finanskrisen

Verken Kina eller andre av de nye stormaktene tør ennå utfordre Washington for alvor. USA kommer heller ikke frivillig til å gi fra seg etablerte maktposisjoner i det internasjonale finanssystemet. Og det gjør neppe heller europeiske land som i like stor grad som USA har holdt igjen når det gjelder i gi andre land større innflytelse. Men den økonomiske globaliseringen kommer ikke til å overleve finanskrisen med mindre finanssystemet blir radikalt reformert og de «nye» økonomiene får medinnflytelse over stabiliserings- og kontrolltiltak. Kina og andre land vil vende seg mer mot regionale investerings- og handelsløsninger, ikke minst som svar på stagnasjonen i vestlige markeder. Flere av G7-landene, som Frankrike, har innsett dette. Men fortsatt lar G7 Kina, India og Brasil være rekrutter på opptaksprøve til den økonomiske stormaktsklubben.