IKKE BARE SKRAP: Neil Young er en produktiv herremann, og er her igjen - nå med et album som har mer for seg enn hans siste øvelser. Foto: Danny Clinch
IKKE BARE SKRAP: Neil Young er en produktiv herremann, og er her igjen - nå med et album som har mer for seg enn hans siste øvelser. Foto: Danny ClinchVis mer

Anmeldelse: Neil Young - «The Visitor»

Etter fjorårets bomskudd langer Neil Young ut mot Donald Trump

Fortsatt sint, men bedre og mer fokusert enn på lenge.

ALBUM: Neil Young (72) er produktiv som en unggutt. Men ikke bare det, «The Visitor» faller sammen med at han fra i dag vil legge ut hele katalogen sin på nettet for gratis strømming med den beste lydkvaliteten utstyret ditt kan formidle.

The Visitor

Neil Young + Promise of the Real

4 1 6
Plateselskap:

Reprise / Warner Music

«Kjente - og bedre - toner fra Mr. Young.»
Se alle anmeldelser

Bunnmål

På plate nådde han et bunnmål med «Peace Trail» for ganske nøyaktig et år siden. «Ett av problemene til Neil Young anno 2016 er at han ikke har noe å synge om, ut over floskelpregete tekster, ofte fulle av slagord.», skrev denne anmelder og delte ut en toer på terningen. Med den i bakhodet er det hyggelig å slå fast at Neil Young er så godt som friskmeldt musikalsk.

Det er dessuten bare vel tre måneder siden utgivelsen av albumet «Hitchhiker», som riktignok er et akustisk soloopptak fra 1976.

Promise of the Real

Som på de siste platene blir han backet av Willie Nelsons to yngste sønner, Lukas og hans band Promise Of The Real og Micah Nelson.

De begynner forutsigbart med overstyrte gitarer og følgende statement fra Neil: «I'm Canadian by the way, and I love the USA».«Already Great» er et svar på Donald Trumps dumme «Make America Great Again»-slagord. Og det er tross alt en ekte vitalitet der som manglet på makkverket «Peace Trail».

Nedstrippet

Allerede i låt nummer tre overrasker Neil med «Almost Always», en låt som minner veldig om artisten på sitt beste -.nedstrippet, lun og med munnspillet innen rekkevidde. Og det skal komme flere sånne låter, som «Change of Heart», der han minner om lo-fi-mester Howe Gelb og helt til slutt over ti minutter lange «Forever». Særdeles formildende.

Men den store overraskelsen her er «Carnival», en over åtte minutter lang, lystig sang med et fengende gitarriff som gjentas ofte og en djevelsk latter som «krydder». «Diggin' a Hole» er derimot en forglemmelig blueslåt.

Politisk

På tekstplanet er Young der han har vært de siste åra - politisk, men ikke så slagordbefengt som på de siste utgivelsene. Særlig handler det om kvinnenes og indianernes rettigheter og selvfølgelig miljøkamp. Dessverre bommer han i den velmente, men pretensiøse og flaue klisjébomba «Children Of Destiny» («Stand up for what you believe...»). Den blir ikke mindre pompøs av at han har et stort strykeorkester og til sammen 62 musikere i ryggen.

LIkevel er Neil Young «bedre enn fryktet» etter de siste albumene. Det er færre feilskjær her. Det høres nesten kvalmt ut å si dette om en artist på hans nivå, men han er altså på rett vei!