Etter G8: Kampen fortsetter

G8-MØTET VAR første milepæl i den globale kampanjen for å gjøre fattigdom til historie. Vi har nå lagt G8-møtet i Skottland bak oss og det gir grunnlag for en vurdering av hvor vi nå står og hvor vegen går videre. Den internasjonale kampanjen er drevet fram av en bred koalisjon av organisasjoner i det sivile samfunn i nord og sør etter britisk initiativ. Kampanjens ide har vært å knytte sammen tre av de viktigste forutsetningene for fattigdomsbekjempelse, økt bistand, gjeldslette og rettferdige handelsbetingelser med tre store begivenheter i 2005, nemlig G8-møtet i juli i Edinburgh, FNs toppmøte om tusenårsmålene i september og forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon som finner sted i desember i Hong Kong. Det første som må sies er at kampanjen har lykkes i å mobilisere meget bredt og gjort saken kjent i store deler av verden. Nesten 30 millioner underskrifter for å gjøre fattigdom historie på så kort tid er enestående. Æren for dette tilfaller først og fremst alliansen med Live8 og megakonsertene lørdagen før G8-møtet. Men en må heller ikke undervurdere det fotarbeidet som er gjort av organisasjonene bak kampanjen gjennom mange år - både med hensyn til informasjon om innhold og selve mobiliseringen.

KAMPANJEN MOT fattigdom ble forsøkt forstyrret fra to hold. Mest alvorlig var terroranslaget i London. G8-lederene og særlig statsminister Tony Blair håndterte dette med imponerende fasthet, mens store deler av media lot seg fange av terroristenes strategi og flyttet fokus fra fattigdomsbekjempelse til terror. Men bekjempelse av terror og terrorisme er en forutsetning for å nå fattigdomsmålene. De andre som ønsket å endre fokus var det som sør-afrikanerne kaller ultra-venstre. Flere forsøkte å gjøre demonstrasjonene til et allment oppgjør med kapitalismen og globaliseringen, eventuelt med Irak-krigen. Noen få utnyttet situasjonen til å lage bråk og fremprovosere de klassiske gatekampscenene fra G8-møtene. Dette ultra-venstre, som ofte representerer meget autoritære, politiske miljøer, er en stor utfordring for de av oss som faktisk tror at det er mulig å oppnå resultater innenfor etablerte, politiske arenaer. Det er min vurdering at dersom vi skal lykkes i vår kamp mot fattigdom må vi i tiden fremover bli flinkere til å gjøre en grenseoppgang mot ultra-venstre i de store koalisjonene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

RESULTATET AV G8-møtet er som en kunne forvente, blandet. På den positive siden står møtets enighet om et dramatisk løft i bidragene fra de 8 lederne for å finansiere fattigdomsbekjempelse. Løftet om nesten dobling av finansieringen til utviklingsprogrammer er et gjennombrudd, selv om tidshorisonten er for lang (helt til 2010) og det også er et langt skritt igjen til målet om 0,7 % av BNI er nådd.Bistandsøkningen ble også konkretisert på ett punkt gjennom løftet om å doble finansieringen for fattigdomsbekjempelse i Afrika. Afrika-planen er et godt stykke utviklingspolitisk håndverk . I forhold til de såkalte tusenårsmålene («MDG - Millenium Development Goals» eller «Minimum Development Goals» som vi i det sivile samfunn liker å kalle dem), legger G8-møtet betydelig mer vekt på konflikthåndtering og menneskelig sikkerhet. Det legges også inn en mekanisme der G8-lederne og afrikanske ledere i fellesskap skal overvåke hvordan målene blir innfridd. Dessuten kan det se ut som om betingelsene knyttet til ny-liberale økonomiske strukturreformer så å si er fraværende. At flere av den nye generasjon afrikanske ledere deltok i drøftingene, er også et godt tegn. Dersom møtets kommuniké følges opp, vil dette få meget stor betydning framover. For oss som har nærkontakt med virkeligheten på bakken, vil det nå bli en viktig oppgave å overvåke om løftene faktisk følges opp.

DEN STORE SKUFFELSEN er at statslederne ikke gikk lengre når det gjelder sletting av gjeld. Posisjonen deres finansministere forhandlet fram tidligere i år har en rekke svakheter. For det første omfatter den alt for få land, dernest er den ledsaget av harde, nyliberale betingelser, for det tredje er det uklarhet om finansieringen og for det fjerde nærmer en seg ikke engang å innrømme eget ansvar for gjeldskrisen gjennom den uansvarlige og ofte udugelige utlånspolitikken Pengefondet og Verdensbanken har ført gjennom flere ti-år. G8-møtet maktet heller ikke å bevege posisjonene når det gjelder handel utover prinsippene om at bistanden, særlig i Afrika, også må gå til å støtte utvikling av infrastruktur. Dessuten peker lederne på nødvendigheten av å fjerne eksportsubsidier og øke importmuligheten særlig for landbruksprodukter. I tiden fram til WTO-runden i Hong Kong, inkludert ministermøtet nå i juli i Geneve, vil rettferdig handel måtte bli en hovedsak for fattigdomskampanjene. Verdens handelsregime handler i liten grad om fattigdomsbekjempelse. Det handler stort sett om vilkårene til de allerede privilegerte produsentene i nord og er derfor primært en kamp mellom USA og EU med et viktig sideblikk til Kina. Afrikas interesser er det få utenfor Afrika som tenker på.

KAMPEN OM Å gjøre fattigdommen til historie vil ikke bli vunnet i 2005. Men 2005 bærer fortsatt muligheten i seg til å bli året som markerte begynnelsen på en ny epoke i det internasjonale samfunn. G8 leverte mindre enn ønskelig og langt mindre enn håpet. Men G8 2005 ble historisk ved sitt fokus på fattigdomsbekjempelse og leverte tilstrekkelig til at 2005 fortsatt kan bli et historisk år. Den neste milepælen er FNs toppmøte i september. Der kan Norge spille en langt mer fremskutt og aktiv rolle enn ved G8-møtet, gitt Norges sentrale FN-posisjon. Strategien må nå legges ved aktiv alliansebygging med likesinnede land i nord og nøkkelland i sør. Her må også ulike aktører i det sivile samfunn spille en viktig rolle. Vi må fortsette den helhetlige tilnærmingen og legge vekt på både bistand, handelsbetingelser og gjeldsslette. I tillegg må klimautfordringene bli tatt alvorlig. Her sviktet G8 lederne. Et sted mellom 30.000 og 50.000 barn dør hver dag fordi verken de rike landene eller deres egne regjeringer sørger for at barna får innfridd sine grunnleggende rettigheter: rett til liv, mat, utdanning, arbeid og helse. Vår generasjon er den første som kan gjøre slutt på dette. 2005 bør bli året da vi tok de avgjørende skrittene.