Etter Hagen og Ahmed

Får Carl I. Hagen og Qazi Hussain Ahmed det som de vil?

VI HAR HØRT

Carl I. Hagen snakke om Islam i sommer. Vi har nettopp hatt Qazi Hussain Ahmed på besøk. Begge skreddersydde sine budskap etter forsamlingen de var i. Og mange klarer ikke å gjennomskue eller tør si direkte hva vi er ute for: to fundamentalister med hvert sitt verdensbilde.

Riktignok fikk Hagen som fortjent etter sin tale hos Levende Ord. Men siden kom flere på defensiven uten annen grunn enn at man hadde oppdaget at Hagen tjente på sine utfall på meningsmålingene. Valgforsker Aarebrot var på NRK Standpunkt og forklarte at det var mye godt i Hagens tale. Hvis vi ser bort i fra utfallet mot profeten Muhammed da, forklarte Aarebrot. Statsministeren sa seg enig. På samme måte går det ann å komme fram til at også Qazi Hussain Ahmed hadde mye godt i sin tale her i landet. Han støtter tross alt ikke Bin Laden hvis det viser seg at han står bak terroraksjoner, fikk vi vite. Men begge blander religion og politikk på en uforsvarlig måte. Dette er nå blitt verdens svøpe.

LA MEG TA

Carl I. Hagen først. Det han forsøkte å fortelle Levende Ords publikum - til tross for de mange gode avsnittene som Aarebrot og statsministeren kunne finne i hans tale - var at terrorisme har noe med Islam å gjøre. Riktignok er ikke alle muslimer fundamentalister og de fleste fundamentalister er ikke terrorister. Men de fleste av dagens terrorister er muslimer. Det var dette han ville si. Det var her karakteristikken av profeten Muhammed var viktig. Det er noe i Islam som oppfordrer til krig og vold. Slik har det vært siden Muhammeds tid.

Men hva om Hagen hadde presentert den samme logikken om terroristene i IRA som alle har identifisert seg som kristne. Hva hadde Levende Ord da sagt? Det kristne Europas nyere historie med gasskamre, åpen så vel som skjult antisemittisme, gir oss ingen grunn til å snakke om den muslimske verden på en måte som gjør oss moralsk overlegne.

MEN DET GIR

heller ikke Hussain Ahmed grunn til å snakke om vestens verdier slik han gjør når han opptrer i sitt hjemland Pakistan, og ikke i Oslo. Han burde i stedet reflektere over hvorfor ekstreme holdninger og handlinger har røtter i de muslimske landene. Det er ikke bare vesten og Israel som er skyld i dette. Islam er ikke årsaken, men heller ikke løsningen ligger i Islam.

FNs utviklingsprogram publiserte i 2002 en rapport som var laget av uavhengige muslimske intellektuelle som viste at bare Afrika sør for Sahara har gjort det verre enn den arabiske verden det siste kvartal av det 20 århundre. Inntekt pr. person er bare en sjuendedel av det som er gjennomsnittet i OECD-området. Nivået har falt fra en femtedel i løpet av 25 år. Brutto nasjonalprodukt i alle de arabiske landene til sammen er lavere enn i Spania. Rapporten manglet ikke anbefalinger. UNDPs regionale direktør skrev at de arabiske landene måtte ombygge sine land

 basert på full respekt for menneskerettigheter

 fullstendig frigjøring av kvinnene

 spredning av utdanning og kunnskap til hele befolkningen

CARL I HAGEN

søker å finne årsakene til terrorisme i religionen. Hussain Ahmed gjør religionen til det viktigste. Men han ser ikke at for folk i de muslimske landene er det ikke nok med Islam for å leve et verdig liv. Dette kom klart fram i World Values Survey: Arabere er på topp i verden når det gjelder å tro på demokrati som den beste form for statsstyre. Jeg vil tro at situasjonen er den samme i de andre muslimske landene. Men de fleste i muslimske land blir nektet dette.

Det er på tide å få en grundigere debatt om hva som kan gjøres. Vi må over til den ordentlige politikken og bort fra fokuset på religionen. Etter min mening er det bare politiske tiltak som kan bidra der den interreligiøse dialogen har sviktet, nemlig å bygge bro mellom religionene.

HUSSAIN AHMED

hadde rett når det gjelder konflikten mellom Israel og palestinerne. Etter mer enn tre generasjoner med konflikt og svik mot palestinernes rettigheter, synes dette å ha blitt en personlig sak for alle verdens muslimer. Hvis vi kan få USA til å slå inn på en rettferdig politikk her, blir det lettere å få gehør for det som Hussain Ahmed ikke ville snakke om: Demokrati og menneskerettigheter i de muslimske landene. På dette grunnlag må vi hjelpe disse landene til økonomisk utvikling, gi dem adgang til våre markeder mot at vi får adgang til deres. En slik økonomisk integrasjon kan EU drive fram. Det vil rive grenser og skape økt kontakt mellom muslimske land, som også ofte preges av fiendskap seg i mellom. Dessuten må vi se hvor viktig videreføringen av den europeiske samlingen er også i dette perspektivet. Spørsmålet om Tyrkias medlemskap i EU vil trolig bli svært viktig for hvordan muslimene betrakter vesten og hvordan Europa definerer seg selv. Et Europa med Tyrkia som fullverdig medlem vil være et avgjørende skritt for å forene kristendom og Islam. Tyrkia ligger mellom det nåværende EU og den muslimske verden. Siden Kemal Atatyrks dager har den politiske eliten i landet bevisst orientert landet mot Europa. Det går et klart skille mellom religion og politikk i Tyrkia, til tross for at befolkningen i overveiende grad er muslimsk. Den nåværende ledelse av landet - som utgår fra et parti med røtter i Islam - har gjennomført store reformer med sikte på medlemskap i EU.

Lykkes de tyrkiske lederne i sitt mål vil det kunne ha stor påvirkningskraft i resten av den muslimske verden, som absolutt trenger å sette et skille mellom religion og politikk, å gå mot demokrati. Det kommer til å bli stor strid over hele Europa, ikke bare om dette spørsmålet, men også om videreføringen av EU. Reaksjonære krefter i mange leire blåser i basunene. De ser sitt snitt til å velte grunnlovstraktaten gjennom folkeavstemningene. Dermed vil den videre samlingen av Europa stoppe.

Det vil passe dem som mener at Europa er synonymt med kristendom. Det vil passe dem i den muslimske verden som ønsker økt konfrontasjon.

MYE STÅR

på spill, og slike som Hagen kan få det som de vil. Derfor er det patetisk å se deler av den norske venstreside som nå hyller hotellkongen Petter Stordalen som ikke har kommet lenger enn til å se EU som en samling byråkrater som er opptatt av krummingen på agurker. (Førsteside i Klassekampen i sommer). Det er faktisk mer flukt over kommisjonær Chris Patten - en britisk konservativ - enn over deler av den norske venstresiden. Patten har sagt følgende om hva vi står ovenfor: «At Europa skal kunne defineres av religion er en falsk ide, ja faktisk en farlig ide. På mange måter er Den europeiske union en reaksjon mot ideen om at vi kan definere oss gjennom religion eller etnisk tilhørighet og således åpne veien for at vi kan definere andre på en falsk og farlig måte.»

Det er dette det står om, men venstresiden insisterer på at Norge må fortsette å stå på sidelinjen som tilskuer. Til tross for at Norge akkurat nå kunne spilt en betydelig rolle ved å signalisere at vi ønsker medlemskap. Det ville være et budskap til Europas befolkning om at vi ønsker at den europeiske samlingen går videre, og således motvirke at Europa igjen sprekker opp i nasjonale og religiøse motsetninger.