Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Etter helvete

«Djevelens skorstein» er en bok om lengsler og savn. Om død, og om savnet etter de døde. Om livet, og om savnet etter livet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Anne Landsman er oppvokst i Sør-Afrika, men bor nå i New York, hvor hun underviser i å skrive for film. Hennes debutroman, «The Devil's Chimney», som nå har blitt oversatt til norsk, er en oppskakende og gripende skildring av livet i en liten by i Sør-Afrika.

Jeg-personen i rammefortellingen, Connie, driver en hundekennel sammen med sin mann Jack. Ved de historiene Connie forteller til sin mann og sin døve søster, får vi også dyp innsikt i en annen kvinneskjebne. Den engelske miss Beatrice driver en strutsefarm sammen med sin mann, men når han på en mystisk måte forsvinner, blir hun overlatt til seg selv med strutsedriften. Den spennende vekslingen mellom rammefortellingen og historien om miss Beatrice blir romanens drivkraft.

Poetisk

I og med at forfatteren underviser i å skrive for film, kunne vi kanskje forvente at dette er en filmatisk roman. Det er den ikke. Derimot har den en poetisk grunntone. Noe som er med på å understreke romanens poetiske stemning og vekten på hvert ord i seg selv, er blant annet de sørafrikanske ordene som forekommer i den løpende teksten. (Bakerst i boka står en ordliste.) I begynnelsen virker dette oppstykkende, og man har nesten en diskusjon med seg selv om man skal gidde å sjekke oversettelsen bak eller ikke.

Etter hvert flyter de sørafrikanske ordene bedre og bedre inn i teksten. Det samme gjelder de ulike historiene i romanen. I begynnelsen er det skarpe brudd mellom disse, samtidig som det er tilløp til forvirring. Etter hvert blir det både klarere hvilken historie man er i, og på samme tid mindre vesentlig. Historiene flyter i hverandre akkurat som de sørafrikanske ordene flyter naturlig i teksten.

Magisk realisme

Man er, akkurat som personene i boka selv, usikker på hva som faktisk skjer. Virkelighet og fantasi flyter i hverandre, og det blir uvesentlig å skille disse. Handlingen foregår på begge plan, både i rammefortellingen og i historien om miss Beatrice. I den grad vi her kan snakke om magisk realisme, er det i så fall med vekt på realisme. Det magiske aspektet kommer inn der menneskene ikke lenger klarer å forholde seg til den grusomme realismen. Men de magiske elementene kommer ikke inn som lindring, helvete bare fortsettes og utdypes.

Intens

En enorm intensitet gjennom hele boka holder leseren fast. Selv om du desperat leter etter lyspunkt, resignerer du etter hvert som du ikke finner dem, i en motløshet og desillusjon om at selvfølgelig er også dette en del av vår verden.

Uansett elendighet og håpløshet er de livsvalgene som blir foretatt, beskrevet på en måte som rettferdiggjør dem. Man stusser ikke, men forstår. Kanskje nettopp fordi dette er Sør-Afrika og angår kvinner og svarte, strutser og hunder og andre rettsløse. Alle er fanget av sin egen skjebne - det gjør ingen forskjell om de brenner i helvete, eller siver opp som røyk gjennom djevelens skorstein.