Etter innfallsmetoden

Foruten et par småpussige episoder er denne italienske importvaren ikke noe å kaste bort tid og penger på.

I hjemlandet er filmen etter det jeg skjønner en formidabel publikumssuksess. Kanskje har italienere en annen form for humor. Kanskje taper filmen seg i oversettelsen. Kanskje kreves bedre kjennskap til italiensk samfunn og kultur for å få med seg poengene. Noe må det være, for i mine øyne er denne roadmovieskruballkomedien, som åpenbart er laget etter innfallsmetoden, bare småpussig på sitt beste. Og veien mellom pussighetene er lang.

Giacomo, Aldo og Giovanni legger av gårde til sistnevntes bryllup, arrangert av deres felles svigerfar. På veien tar de med et stykke moderne kunst (trebeinet fra tittelen), kolliderer med en søt blondine, går på kino, mister trebeinet, må spille fotball for å vinne det tilbake, taper, må stjele det, blir tatt på fersken osv. før de til slutt skjønner det vi har skjønt hele tida.

Hovedrolleinnehaverne, som også er regiansvarlige, møtte hverandre på en pantomimeskole i Milano. Det hindrer dem ikke i å prate en hel masse. Men dialogen er i det minste synkron, når det handler om italiensk film er da det alltids noe.